Jeg har en mappe på macen min som heter "bloggkladder". Når jeg har ord inni meg som jeg ikke kan blogge, fordi jeg ikke har nett, havner de der. Her følger teksten jeg hadde lyst til å poste på første pinsedag, men som kanskje kan være spennende å lese også noen dager senere...?
Dåpsdag
Nå er det ti år, rettere ti kirkeår, siden jeg som usikker og ganske søt liten 13-åring kom til Rønvik kirke for å bli døpt. Det er rart å vri hodet rundt tanken. Det føles så kort siden.
Vi holdt på å flytte, så det var en temmelig tom leilighet vi våknet i, jeg og Bjørn (jeg har alltid kaldt faren min ved fornavn). Jeg var så nervøs. Sammen med mamma hadde jeg lett byen rundt etter en hvit kjole, men like før årtusenskiftet var moten i det futuristiske hjørnet. Jeg endte opp med en nydelig hvit cardigan, som jeg ikke aner hvor er blitt av, og hvite bukser med påsydd miniskjørt. Jeg hadde på meg et par høye sorte platåsko, de var favortittskoene mine, og en sort blazer som fortsatt henger i skapet (og endelig passer). Rundt halsen hadde jeg gullkorset jeg hadde fått av Ketil i julegave, og i ørene dåpsgaven fra Bjørn: Lange gulløredobber. Passende egentlig, å kle seg i gavene fra to fedre når man skal motta gaven fra sin himmelske far. Jeg er heldig med alle mine fedre.
Mamma, Ketil, Bjørn, Mor og Far var i kirken. Og to venninner fra skola, Anna og Elisabeth. Jeg satte kjemepestor pris på at de var der. Det var en slags aksept, en godkjenning fra "mine egne". Jeg husker at jeg prøvde å passe på familien litt - på at alle skulle huske å reise seg og sette seg på de rette tidspunktene. Det er søstrene mine som er faddere til meg, men de bor jo langt borte begge to, så Mor og Far tjente som vitner. Men skulle de reise seg når foreldre og faddere fikk sine plikter opplest? Skulle jeg reise meg?
Presten, Svein, snakket flere ganger om hvor flott, og hvor spesielt det var å ha et stort barn - eller var jeg kanskje ungdom? - som kom ti dåp. Den dagen var det visst nok også 1000-års jubileum for første dåp i Nord-Norge. Og det var pinse - den store dåpsdagen, kirkens begynnelse. Det er passende å bli døpt på pinsedag, for i dåpen får vi Den hellige Ånd. Selv om jeg tror at Den hellige Ånd må ha vært hos meg lenge før dåpen. Hvordan kunne jeg ellers ha trodd? Hvordan kunne jeg ellers ha erfart Gud så sterkt som jeg gjorde som liten?
Jeg trodde sterkt. Jeg har alltid trodd, men jeg har aldri visst hvor troen min kom fra. Jeg vet det enda ikke. Likevel var jeg alltid usikker i kirken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg fant ikke min plass. Jeg var alltid nervøs under andaktene på speideren, og jeg turde ikke skifte kanal hvis jeg kom over en TV-gudstjeneste. Det var en eller annen slags ærefrykt i det, og kanskje en viss pliktsfølelse. Jeg kom meg jo gjennom søndagenes tekstrekker (NT-tekstene i 1., 2. og tilleggsrekken) under dyna om søndagskveldene. Men fra den pinsedagen for ti år siden har det vært annerledes.
Jeg fikk en plass. Jeg hørte hjemme. Jeg lurer på om det var noen som sa nettopp de ordene til meg... For det var en så konkret forvandling. Noen måneder før hadde jeg planlagt å gå i kirken, jeg hadde funnet ut at det var klokken 11, og hadde stått opp i tide. Men da jeg åpnet døren var det så fullt av ungdommer, at jeg lukket den, snudde og gikk hjem. Det må ha vært konfirmantpresentasjon, eller musikkhelg. Ukene etter at jeg var døpt gikk jeg endelig frimødig i kirken.
Jeg var jo liten, og usikker og nervøs (for sånn var jeg jo alltid). Jeg kjente ingen, og hadde liten greie på liturgien. Men den kom ganske raskt og ganske naturlig. Jeg bør forresten nevne at Luthers ide om didaktisk liturgi og salmer har hatt stor innvirkning på meg. Gudstjenesten, Ånden og mine egne (ganske få) utflukter i Bibelen gjorde meg til en teologisk bevisst ung dame. Allerede da.
Det var forresten Elisabeth som fikk meg til å gå til nattverd første gang, i den gudstjenesten hvor jeg ble døpt. Jeg visste ikke om jeg turde. Men vi gikk sammen. Det er kanskje det sterkeste øyeblikket fra den dagen. Og kanskje ett av de viktigste i mitt liv. Ganske intuitivt kjent jeg den åndelige viktigheten av brødet og vinen. Men det var konkret, og det var herlig! Nattverden er fortsatt min viktigste kilde til å møte Gud. Den er så herlig uavhengig av alt annet. Jeg tror sterkt. Og det er enkelt å tro at der skjer noe. Og siden det er så konkret, er det greit at jeg ikke føler det. Det er bare.
Det andre store øyeblikket fra den dagen var da presten tegnet korsets tegn over meg. Panne til mage til skulder til skulder. Jeg kunne merke korset der. Som en kraft eller et nærvær. Jeg kan kjenne det den dag i dag, hvis jeg kjenner etter. Man skulle kanskje tro at vannet gjorde mer inntrykk. Jeg tror jeg var for opptatt av hvordan jeg skulle stå, og hvordan jeg skulle lene meg, hvor vannet rant, og om cardiganen min var for nedringet.... Dåp er en kjeikete opplevelse for en 13-åring.
Og så tok vi bilder etterpå, hvilket var umåtelig pinlig, og hvilket jeg er umåtelig takknemmlig for i dag. Og vi spiste kake, og jeg fikk gaver. Hjemme var det jo flyttekaos, så vi var hos Mor og Far. Jeg husker at Anna og Elisabeth var med, og at de gav meg et sett øredobber hver. Jeg lurer på om jeg ennå har dem et sted...? Kniven fra mamma og Ketil ble borte på interail i 2003. Men korset fra tante Synnøve og onkel Odd har jeg rundt halsen her jeg sitter og skriver. Bibelen fra Mor og Far har jeg også - en sort skinnbibel, med datoen utenpå 23.05.1999. Men det er ikke datoen vi feirer. Det er pinsedagen. Jeg er pinsebarn i Guds Rike.
God pinse, alle sammen!
