Reiserute

Utover høsten kommer denne bloggen til å mer og mer være en reiseblogg. Jeg skal nemlig på tur!

Foreløbig ser reiseruta slik ut:
Danmark: Besøke familie, ferie :)
Egypt: Besøke et retreat mellom Kairo og Alexandria, litt sightseeing
Israel: Besøke diverse historiske steder, besøke eukumeniske Tantur, besøke og skrive om YWCA i Palestina, og (min veileder fra praksis) Dirk i er ledsager i Betlehem for Kirkenes verdensråd (WCC)
Jordan: Gjennomreise, kanskje litt sightseeing
Syria: Gjennomreise
Libanon: Besøke speidere her (Nadine og Rosha, hvis begge har anledning)
Tyrkia: Kappadokia, og kanskje Efesos, kanskje litt avslapping og sightseeing - alt etter som
Hellas: Besøke en speidervenninne og gå på Akropolis + museeum i Athen
Makedonia: Besøke et kloster ved Lake Orhid
Balkan: Har ingen konkrete planer enda - men hvis jeg får tid, bruker jeg den gjerne på å reise rundt her
Østerrike: Besøke en speidervenninne, og ha det gøy i Wien
Tjekkia: Besøke en studievenninn som er fra Tjekkia
Nederland: Besøke en venninne som jobber i sjømannskirka der


Det store spørsmålet er hvor mye tid og penger jeg har, og ikke minst, når jeg må være tilbake for å tjene litt mer penger så jeg kan reise til Mexico rundt jul...

Håper dere følger bloggen! Bilder kommer på photobucket, skal sette opp en link når de begynner å komme :-)

Når prekenen sitter langt inne

Som prest kan man oppleve at prekenen sitter løst. Man vet hva man vil si, nesten før man begynner å tenke på det. Man kan også oppleve det motsatte, at prekenen sitter langt inne, og at man må lete lenge for å finne fram til det man vil si.

Det er som med de fleste andre ting. Noen ganger sitter en god gjerning langt inne, og vi må lete for å finne den. Noen valg sitter langt inne, og vi må lete for å se hva vi vil.

Sånn er det visst bare. Og man kan ikke gjøre annet enn å være tålmodig, lete og håpe at man klarer å få tak i det man vil si, valget man vil ta, eller handlingen som trengs, før det er for sent.

Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.