Politi med hijab

Her er en artikkel fra Dagsavisens nettutgave, som jeg syntes er interessant:

Hijab blir tillatt til norske politiuniformer

Jeg syntes dette er flott. Et viktig ledd i likestillingen av ulike grupper i samfunent vårt, og en viktig erkjennelse av at det ikke finnes noe som kan kalles livsynsnøytralt. Å nekte kvinner å bruke hijab er ikke nøytralt - det er et uttrykk for at vi forstår hijaben som et tegn på religiøs fundamentalisme. Den er ikke det. I Norge er trosfriheten et grunnleggende prinsipp. Denne friheten må også gjelde for de som er mindre frilynte enn flertallet!

Når det henvises til debatten som har rast i Danmark, i sær siden sist folketingsvalg, tror jeg vi her ser de sosialkulturelle konsekvensene av å begrense bruk av hijab i det offentlige rom. I stedet for en normalisering av hijaben, som etter min oppfatning gjør den mindre farlig og kontroversiell, setter man likhetstegn mellom bruk av hijab og islamistisk fundamentalisme. Det vil i beste fall føre til en økt fremmedgjøring av muslimer, og en langt svakere integrering. Mennesker legger ikka av seg sin tro for å passe inn i ett nytt samfunn, selv om man tilpasser seg nye rammer og omgivelser. Det er fordelaktig å legge til rette for dette!

Jeg tror at likhetstegnet mellom hijab og fundamentalisme i værste fall kan bli en selvoppfyllende profeti, som fører til økt radikalisering. Hvis du ikke kan ta med deg din tro, en viktig del av din identitet, inn i en ny kultur, kan du da gå inn i kulturen? På Danmarks vegne er jeg redd for at muslimer som ikke finner plass til sin tro i det danske samfunnet, vil distansere seg fra det, og fokuserer mer på det som skiller dem fra andre dansker, enn på det de har felles. En økende radikalisering, og en dårligerer integrering, med andre ord.

Politiet spiller i dette en sentral rolle, som forbilde for andre institusjoner og uttryll for det offisielle Norge. Jeg er takknemmelig for Killengreens avgjørelse!

Den største kritikken som er kommet opp, er at dette går ut over likhetsprinsippet til uniformen. Jeg ser det som nødvendig å lage en hijab tilpasset uniformen, slik at det ikke den ikke går ut over likheten og enheten uniformen skal reperstentere. Derfor gleder jeg meg til å se utformingen av politiets seneste hodeplagg ;-)

Welcome to Palestine

Nå er jeg i Betlehem, Plaestina. Jeg er hos Dirk, prest i Skjerstad og Misvaer, som jeg kjenner godt fra jeg var i praksis i menigheten der. Han er med i et ledsagerprogram, i regi av kirkenes verdensråd. Programmet går ut på å stötte palistinerne, og vaere internasjonale vitner om overgrepene som begås mot den palistinske befolkningen. Se nettsiden her.

I dag har jeg fulgt arbeidet til teamet her i Betlehem. Vi har besökt kontakter i YMCA/YWCA, vaert i flykningeleiren Aida. I morgen skal jeg vaere med til Check Pointet fra Betlehem til Jerusalem. Det blir en opplevelse. Hver dag går mange tusen gjennom de israelske Check Pointene, for å komme til jobb, skole, helsetjenester, böndenes jorder, osv. I Check-Pointet kontollerer israelerne om de som skal krysse har tillatelse til det, de sjekker pass og identitet, alle menn skal gjennom metalldetektorer, og kvinner visiteres. Og hver dag brytes menneskerettighetene her. Overgrep begås i "sikkerhetens" navn.

Det er skrekkelig å se hvordan fiendebildene konstant forsterkes, og informasjonen som kommer ut forvrenges og vendes på hodet. Det er så mye som ikke når nyhetene i Israel og vesten. Vi hörer ikke om de mange enkelthendelsene som preger folks liv her, og om hva hverdagen innebärer og er.

Jeg var i en flyktningeleir i dag, Aida. Der bor det omtrent 5000 mennesker. Familiene har värt der siden 1948, men ingen anser bosetningene som permanente. Over porten er der en stor nökkel, og vår vert i leiren fortalte at alle der har en nökkel i husene sine og at disse hadde stor betydning. Det tok litt tid för jeg forstof hva det handlet om. Nökkelen, er nökkelen til hjemmet de forlot. De ble fortalt at de skulle få komme tilbake etter noen uker. FN regnet med at flyktningene kunne vende hjem etter fem år. De venter enda. Teltene er byttet ut med murhus, skolene er permanente. Men ingen er der for å bli. 60 år er gått, og de venter fortsatt på å vende hjem. Så de tar vare på nöklene.

Her er bloggadressene til noen i teamet:
A Time For Peace av Pat fra USA
The West Bunk av Scott fra Sör-Afrika

Krysse grenser

I dag har jeg gaatt fra Egypt til Israel. Ikke hele veien, som Moses og gjengen, men fra Egyptiske Taba til Israelske Eilat.

Naar du kommer til grensen i Egpyt er det en lang koe, gjennom flere stasjoner: Forst betaler du utreiseskatt (2 kr...), saa scannes all bagasje og du gaar gjennom en metalldetektor. Saa fyller du ut et utreiseskjema, som du leverer til passkontrolloeren naar det er din tur (ps! det var bare en fyr som satt der - alle de andre bare vandret rundt). Saa komer du ut i en tollfri sone, med taxfree :) Der sjekkes passet igjen, for du gaar inn i Israelsk territorium. Der staar de og ser deg ann i koen, og sjekker passene for de slipper deg inn i selve ankomstterminalen. Inne sjekker de passet igjen, spor hva du skal i Israel og gir deg et innreiseskjema. Saa gjennomlyses baggasjen igjen, og gjennomsokes ganske ofte. (Saerlig hvis du er araber eller scruffy back-packer!) Hvis alt er ok der, kan du gaa videre til selve passkontrollen, hvor de spor hva og hvor du skal i Israel, og stempler passet med det beromte stempelet som utelukker adgang til andre arabiske land. Du kan faa det paa et separat ark, hvis du spoer pent, men da maa du forberede deg paa flere spoersmaal!

Jeg stod like foran en stor familie i alle koene. Noen av dem er arabere. Da jeg kom til Eilat motte jeg en kvinne, to barn og to tanter paa busstasjonen. Resten av familien var igjen paa grensen. En i familien var blitt holdt igjen, og kvinnens mann provde aa faa ham ut. Naa har de ventet i tre timer. Bussen til Jerusalem er gaatt (den hadde jeg ogsaa tenkt aa ta) og de maa finne overnatting her i Eilat. Ganske vilt. En familie paa reise. Tantene er tyske, og han som er holdt igjen Amerikaner. Ganske vilt...

Jeg skal sove her, og saa blir det Betlehem i morgen (buss via Jerusalem).

Gleder meg masse til aa see Dirk! (En prest fra Bodo-omraadet som er der med Kirkenes Verdensraad for aa ledsage folk gjennom check-pointene, og forhaapentlig minske trakasering og overgrep ved sitt naervaer).

Bilder: Jobber med aa faa dem opp, men det er litt utfordrende med SAKTE-gaaende nett. Jeg setter opp en link saa snart jeg faar det til :)

Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.

Ei bok, en kaffe og mange timer

Dette har vært en litterær dag for meg. I natt måtte jeg lese ferdig en spennende bok, og da jeg våknet i morges var det første jeg tenkte at jeg måtte få tak i fortsettelsen. Den hadde de ikke i bokhandelen, så jeg må vente. Helt til i morgen, så jeg kan låne den av ei venninne.

I stedet leste jeg noe annet i dag, ei inspirerende bok om litteraturvitenskap. Hva er det engentlig som spiller inn når vi prøver å forstå en tekst? Jeg brukte dagen til å sitte på cafe, med en cappucino og boka mi, og dagdrømme og lese og lytte til musikk og se på folk. En deilig dag. Alt jeg savnet var papir og blyant, for jeg tror jeg kunne skrevet noe vakkert, eller kanskje noe klokt, der jeg satt helt til jeg var så kald på føttene at jeg måtte gå hjem.

Her hjemme fant jeg bøker som jeg enda ikke var ferdig med, og jeg har lest i timesvis. Det har jeg ikke gjort på mange år. Ikke sånn som dette. Jeg har aldri hatt fri, og tid og fred, til å lese i timesvis. Feriene har jeg brukt sammen med andre, og da her jeg jo måttet disponere tiden så jeg fikk nytt deres herlige selskap. Det er ensomhetens gave å kunne lese i timesvis. For meg er det en side ved livet som fortjener å nytes, slik livet fortjener å nytes i sin helhet.

Gi meg en bok, en kaffe og mange timer, og jeg vil lese!


Bok + kaffe = sant!


Elephant House Café, er en av de mange Edinburgh cafeene hvor Harry Potter er blitt til!

Danmark brenner

Påsatte branner herjer Danmark for tiden. Frustrerte ungdommer har tatt til gatene, og viser sitt sinne og sin avstand ved å sette fyr på skoler, containere, biler og søppelskur, og ved å kaste stein mot politiet.

-Hva er det som skjer? Hvor ble det av den sunne, glade ungdommen vi trodde holdt på med å vokse opp? Hvem er disse bråkmakerne? En hel nasjon gjenkjenner ikke sine egne unge mennesker. Sjokkerte tar politikerne avstand og krever null-tåleranse. Slik oppførsel hører ikke hjemme noen steder. Akkurat som ungdommene selv..?

Den tilbakevendene diskusjonen innen ungdomsarbeid er om ungdom er hurt eller happy. Hurt, slik amerikanske Chap Clark påstår, og en forlatt generasjon, med foreldre som er for opptatte med egne liv og problemer til virkelig å kjenne og forstå ungdommene sine. En generasjon uten røtter og trygghet. Eller er dagens unge happy, slik britiske Bob Mayo hevder? En generasjon uten de store kapsakene, uten forvirring og rotløshet. Tilpasset den nye tiden, og vandrende sammen med venner og familie.

Disse ungdommene er hurt. De har vært forlatt, fortrengt og fortiet. Skal noen snart ta seg til til å lytte?

Kenya

I sommer hadde jeg æren av å være gjest i Kenya i to uker. Det var to fantastisk flotte uker med en konstant følelse av å være velkommen. Kenya er et vakkert land, og jeg har gode venner der.

Nå er Kenya inne i en vanskelig tid. Ingen vet riktig hva som skjer, og min gode venninne Miriam høres ikke helt rolig ut i meldingene jeg får fra henne. Kenya opplever uro, slik landene rundt lenge har gjort. Det er et stikk for alle som har høye forhåpninger for Afrika. Kenya er eksempelet på at det kan gå bra. Helsesituasjon, utdanning, økonomi og, inntil nå, sikkerhet har vært lengre framme der enn i noe annet land i regionen. Hvor er stabiliteten? Hvor er tryggheten?

I konfliktsituasjoner er kvinner særlig utsatte. De er sjelden blat de stridende, men er sårbare for volden som herjer. I tilspissede situasjoner øker voldne i hjemmene betraktelig. Helsetjenester og trygge rom forsvinner. Igjen står jenter, i fare for vold og overgrep, gravide uten trygge steder å føde og bestemødre som er for svake til å flykte. Jeg er stolt av at mine søstre i Kenyansk KFUK mobiliserer med støtte fra kvinner verden over.

Her kan du lese World YWCA's call to action for å støtte Kenyas innbyggere. Du kan bidra!

For interesserte er et bra tips Oslo ICY's talkshop om situasjonen i Kenya. Mer info her.