...Jeg kjorte ut til Betlehem (og gjennom check-pointet med bil!), fordi jeg hadde planlagt aa dra innom teamet der en gang til for jeg reiste fra Israel. Alle unntatt Nina fra Finland laa og sov, saa vi satt og snakket litt. Da hun horte at jeg hadde bil, hadde hun bare en ting aa si: Du maa ta med deg Pat ett eller annet sted!
Pat er en herlig dame fra USA. Hun har vaert prest i den Lutherske kirke, og folte seg kallet til Palistina etter et besok i Israel sammen med mannen i vaar. Hun er virkelig engasjert, paa en herlig maate. Anbefaler bloggen, som jeg linket til for noen innlegg siden!
Da Pat stod opp foreslo jeg at vi kunne dra til doedehavet sammen, og hun sa OK. Og da var det plutselig Road Trip paa gang :) Dirk slengte seg med, og sammen kjorte vi avgaarde i morket. Vi fant overnatting, og dro ut og spiste. Beklageligvis tror jeg Pat og jeg kom til aa ha en noe ekskluderende samtale om Harry Potter, som Dirk ikke har lest, men kanskje var det motiverende...? Vi hadde det kjempegoy :)
Dagen etter dro vi til sjoen, og jeg badet (Dirk og Pat holdt seg til aa dyppe fottene). Saa ble det is paa oss, for jeg satt dem av ved Masada og bega meg sorover for aa levere bil, og rekke grensen til Jordan innen Jom Kippur.
Det var en helt autentisk Road Trip i Palistina/Israel :) Herlig impulsivt!
Kan legge til at da jeg kom til Eilat, sor i Israel, fikk jeg vont i magen, og ble liggende ett par dager. Naa er det Jom Kippur, og jeg sitter her og venter paa at grensen skal aapne igjen.. Alt er virkelig stengt naar det er helligdager her. ALT!
9. oktober 2008
Leiebil :)
Da jeg var i Galiliea, var det rett og slett litt vanskelig aa komme seg fra sted til sted, uten en stor tourbuss. Saa jeg provde noe nytt og leide bil! (Wuhu - spennende!)
En soet liten hvit bil, fra Avis, med full forsikring. Det var herlig! Deilig aa bare kunne folge sin egen rytme og ha full frihet!
Jeg kjorte til Akko, paa Middelhavskysten, og var der den siste dagen av Id al Fitr - muslimenes store fest ved slutningen av Ramadan. Det var liv og rore i byen, masse greier for ungene. Det ble solgt frisk juice, sukkerspinn (candyfloss i Danmark) og pannekaker paa hvert et gatehjorne. For ikke aa snakke om ballonger. Der var ballonger overalt! Veldig 17.mai-aktig, egentlig. Bilder kommer naar jeg finner en datamaskin som ikke bare er en automat man putter penger paa...
Derfra kjorte jeg ned til Caecarea Maritima. Etter litt leting (du vet, naar du kjorer uten bykart...) fant jeg nasjonalparken med ruinene etter byen kong Herodes bygde ca. 10 aar f.Kr. som Israels store havneby. Det var et behagelig sted, dyre resturanter, men en fin park og strand som var aapen for alle.
Samme kveld kjorte jeg til Jerusalem (jepp!), hvilket var litt av et eventyr. Akkurat som jeg hadde vanskelig for aa finne overnattig i Betlehem, og kjorte jeg i ko inn til Jerusalem. Byen var full av biler - det var helt utrolig. Jeg horte paa i-poden min og konsentrerte meg om aa kjore et par meter naa og da, til jeg endelig kom meg inn i parkeringshuset ved gamlebyen.
Det var saa sent at jeg maate lope gjennom gamlebyen, for aa rekke fram til gjestehuset jeg skulle bo paa innen de stengte. Dagen etter var jeg paa gudstjeneste i den tyske kirken, vandret litt i gatene (og ble veldig lei av selgere) og besokte gravkirken. Og hele veien gikk jeg aa lurte paa hva jeg skulle gjore naa...
En soet liten hvit bil, fra Avis, med full forsikring. Det var herlig! Deilig aa bare kunne folge sin egen rytme og ha full frihet!
Jeg kjorte til Akko, paa Middelhavskysten, og var der den siste dagen av Id al Fitr - muslimenes store fest ved slutningen av Ramadan. Det var liv og rore i byen, masse greier for ungene. Det ble solgt frisk juice, sukkerspinn (candyfloss i Danmark) og pannekaker paa hvert et gatehjorne. For ikke aa snakke om ballonger. Der var ballonger overalt! Veldig 17.mai-aktig, egentlig. Bilder kommer naar jeg finner en datamaskin som ikke bare er en automat man putter penger paa...
Derfra kjorte jeg ned til Caecarea Maritima. Etter litt leting (du vet, naar du kjorer uten bykart...) fant jeg nasjonalparken med ruinene etter byen kong Herodes bygde ca. 10 aar f.Kr. som Israels store havneby. Det var et behagelig sted, dyre resturanter, men en fin park og strand som var aapen for alle.
Samme kveld kjorte jeg til Jerusalem (jepp!), hvilket var litt av et eventyr. Akkurat som jeg hadde vanskelig for aa finne overnattig i Betlehem, og kjorte jeg i ko inn til Jerusalem. Byen var full av biler - det var helt utrolig. Jeg horte paa i-poden min og konsentrerte meg om aa kjore et par meter naa og da, til jeg endelig kom meg inn i parkeringshuset ved gamlebyen.
Det var saa sent at jeg maate lope gjennom gamlebyen, for aa rekke fram til gjestehuset jeg skulle bo paa innen de stengte. Dagen etter var jeg paa gudstjeneste i den tyske kirken, vandret litt i gatene (og ble veldig lei av selgere) og besokte gravkirken. Og hele veien gikk jeg aa lurte paa hva jeg skulle gjore naa...
Gallilea
Paa tide aa blogge litt om det vakre i Israel ogsaa!
Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!
Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.
Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".
Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.
Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!
Hvor kan du gjore noe?
Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!
Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.
Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".
Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.
Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!
Hvor kan du gjore noe?
3. oktober 2008
Ikke solskinnsblogging...
Jeg skulle helst blogget om mine fine dager i Gallilea, men det maa komme senere. Forst maa jeg blogge litt mer om situasjonen paa Vestbredden.
Sammen med Dirk besokte jeg Ramallah - den palistinske hovedstaden, og Nablus - en universitetsby litt lengre nord. Det var spesiellt aa sitte i bussen og se ut av vinduene.
Det er et mektig og vakkert landskap, med dype daler og fjellsider dekket av oliventraer. Men det var ikke det som gjorde reisen spesiell. Det var utsikten til alle bosetningene som strakte seg inn i det palistinske omraadet. Mange steder saa vi nye bosetninger "in the making"; det begynner med noen containtere og bobiler. De er definert som ulovlige av den Israelske staten, men likevel faar de raskt strom, vann og militaer beskyttelse. Etterhvert bygges fine hus, og gode veier opp til bosettingene, som plutselig er permanente. Naar Israel i forhandlinger tilbyr aa trekke tilbake en andel av bosetningene, er det resterende fortsatt mer enn det var sist landene forhandlet...
Flere steder ser man at bosetningene strekker seg mot hverandre, og truer med aa lukke palistinske omraader inne. Langs veiene til bosetningene er det Check-Points. De har ikke grunndige kontroller (vi ble ikke sjekket i det hele tatt paa veiene), men trusselen og makten ligger i at Israel naar som helst kan stoppe trafikken ut og inn fra Vestbredden, og ogsaa paa selve Vestbredden. Mellom Nablus og Ramallah, som begge ligger langt inne i det palistinske selvstyreomraadet maate vi gjennom to Check-Points paa vei, og ett hvor biler ikke slipper igjennom. Israel kan, naar som helst, lamme Vestbredden. De har et tydelig overtak.
Paa Check Pointet paa vei ut av Nablus, var de ikke saerlig hyggelige. Det er beryktet for aa vaere et Check Point med mye trakkasering, ogsaa mot utlendinger. (Som oftest stilles det ingen splorsmaal hvis du kan vifte med et vestlig pass...) Jeg ble stoppet og utspurt, og soldatene kom med ekle bermerkninger (da jeg ikke visste hvor jeg skulle gaa, gav de fire forskjellige svar, de lo av meg, og saa paa meg som om jeg var et stykke kjott). Dirk ble forst sendt tilbake i koen, fordi han stod og tok notater til loggen sin. Saa fikk han vite at de ikke liker tyskere, og han ble sendt for aa faa sekken gjennomlyst, mens soldaten beholdt passet hans. Paa den andre siden visste jeg ikke hva som foregikk (kvinner og menn gaar i hver sin koe), og jeg fikk kjenne litt paa det stresset palistinske kvinner opplever naar en sonn eller ektefelle plutselig ikke kommer gjennom.
Men vi kom oss tilbake til Betlehem, og paa en maate er det godt aa ha opplevd dette. Det gjor meg overbevist om at jeg taler sant naar jeg sier at Israel begaar overgrep i Palisina, og det minner meg om hvor viktig det er aa si dette i den vestlge verden.
Ta situasjonen med i boenn og handling! Tenk dere om naar dere handler med, eller forholder dere til Israel. Det merkes at verden er skeptiske til det som foregaar!
I gaar spiste jeg middag med en Israelsk jente. 21 aar, og nettopp kommet fra tre aar i militaeret (jenter har to aars verneplikt, gutter tre aar). Hun hadde vaert ett aar som offiser, og var veldig interessert i hvordan jeg forstod konflikten, og i aa dele sin side av saken. Hun beskrev med fuktige oyne frykten for at noen kjente skulle bli drept av en bombe, og understreket at det er en realitet. Folk man kjenner dor. Hun snakket om krigen i 2005 (intafadaen), og om hvordan kjaeresten hadde maatte gaa to uker uten mat. Hun snakket om nodvendigheten av mur og Check Points, og mente at uten det ville det vaere mange bomber daglig.
Hennes historie horer ogsaa med. Hennes frykt, og hennes tap. Goliat er redd for David.
Sammen med Dirk besokte jeg Ramallah - den palistinske hovedstaden, og Nablus - en universitetsby litt lengre nord. Det var spesiellt aa sitte i bussen og se ut av vinduene.
Det er et mektig og vakkert landskap, med dype daler og fjellsider dekket av oliventraer. Men det var ikke det som gjorde reisen spesiell. Det var utsikten til alle bosetningene som strakte seg inn i det palistinske omraadet. Mange steder saa vi nye bosetninger "in the making"; det begynner med noen containtere og bobiler. De er definert som ulovlige av den Israelske staten, men likevel faar de raskt strom, vann og militaer beskyttelse. Etterhvert bygges fine hus, og gode veier opp til bosettingene, som plutselig er permanente. Naar Israel i forhandlinger tilbyr aa trekke tilbake en andel av bosetningene, er det resterende fortsatt mer enn det var sist landene forhandlet...
Flere steder ser man at bosetningene strekker seg mot hverandre, og truer med aa lukke palistinske omraader inne. Langs veiene til bosetningene er det Check-Points. De har ikke grunndige kontroller (vi ble ikke sjekket i det hele tatt paa veiene), men trusselen og makten ligger i at Israel naar som helst kan stoppe trafikken ut og inn fra Vestbredden, og ogsaa paa selve Vestbredden. Mellom Nablus og Ramallah, som begge ligger langt inne i det palistinske selvstyreomraadet maate vi gjennom to Check-Points paa vei, og ett hvor biler ikke slipper igjennom. Israel kan, naar som helst, lamme Vestbredden. De har et tydelig overtak.
Paa Check Pointet paa vei ut av Nablus, var de ikke saerlig hyggelige. Det er beryktet for aa vaere et Check Point med mye trakkasering, ogsaa mot utlendinger. (Som oftest stilles det ingen splorsmaal hvis du kan vifte med et vestlig pass...) Jeg ble stoppet og utspurt, og soldatene kom med ekle bermerkninger (da jeg ikke visste hvor jeg skulle gaa, gav de fire forskjellige svar, de lo av meg, og saa paa meg som om jeg var et stykke kjott). Dirk ble forst sendt tilbake i koen, fordi han stod og tok notater til loggen sin. Saa fikk han vite at de ikke liker tyskere, og han ble sendt for aa faa sekken gjennomlyst, mens soldaten beholdt passet hans. Paa den andre siden visste jeg ikke hva som foregikk (kvinner og menn gaar i hver sin koe), og jeg fikk kjenne litt paa det stresset palistinske kvinner opplever naar en sonn eller ektefelle plutselig ikke kommer gjennom.
Men vi kom oss tilbake til Betlehem, og paa en maate er det godt aa ha opplevd dette. Det gjor meg overbevist om at jeg taler sant naar jeg sier at Israel begaar overgrep i Palisina, og det minner meg om hvor viktig det er aa si dette i den vestlge verden.
Ta situasjonen med i boenn og handling! Tenk dere om naar dere handler med, eller forholder dere til Israel. Det merkes at verden er skeptiske til det som foregaar!
I gaar spiste jeg middag med en Israelsk jente. 21 aar, og nettopp kommet fra tre aar i militaeret (jenter har to aars verneplikt, gutter tre aar). Hun hadde vaert ett aar som offiser, og var veldig interessert i hvordan jeg forstod konflikten, og i aa dele sin side av saken. Hun beskrev med fuktige oyne frykten for at noen kjente skulle bli drept av en bombe, og understreket at det er en realitet. Folk man kjenner dor. Hun snakket om krigen i 2005 (intafadaen), og om hvordan kjaeresten hadde maatte gaa to uker uten mat. Hun snakket om nodvendigheten av mur og Check Points, og mente at uten det ville det vaere mange bomber daglig.
Hennes historie horer ogsaa med. Hennes frykt, og hennes tap. Goliat er redd for David.
Abonner på:
Innlegg (Atom)