Den gangen på en pub i Praha da en diskusjon med en Israelsenn fikk meg til å gråte

Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?

Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.

Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?

Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet. 

Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?

Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig. 

Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre. 

Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november. 

Ikke solskinnsblogging...

Jeg skulle helst blogget om mine fine dager i Gallilea, men det maa komme senere. Forst maa jeg blogge litt mer om situasjonen paa Vestbredden.

Sammen med Dirk besokte jeg Ramallah - den palistinske hovedstaden, og Nablus - en universitetsby litt lengre nord. Det var spesiellt aa sitte i bussen og se ut av vinduene.

Det er et mektig og vakkert landskap, med dype daler og fjellsider dekket av oliventraer. Men det var ikke det som gjorde reisen spesiell. Det var utsikten til alle bosetningene som strakte seg inn i det palistinske omraadet. Mange steder saa vi nye bosetninger "in the making"; det begynner med noen containtere og bobiler. De er definert som ulovlige av den Israelske staten, men likevel faar de raskt strom, vann og militaer beskyttelse. Etterhvert bygges fine hus, og gode veier opp til bosettingene, som plutselig er permanente. Naar Israel i forhandlinger tilbyr aa trekke tilbake en andel av bosetningene, er det resterende fortsatt mer enn det var sist landene forhandlet...

Flere steder ser man at bosetningene strekker seg mot hverandre, og truer med aa lukke palistinske omraader inne. Langs veiene til bosetningene er det Check-Points. De har ikke grunndige kontroller (vi ble ikke sjekket i det hele tatt paa veiene), men trusselen og makten ligger i at Israel naar som helst kan stoppe trafikken ut og inn fra Vestbredden, og ogsaa paa selve Vestbredden. Mellom Nablus og Ramallah, som begge ligger langt inne i det palistinske selvstyreomraadet maate vi gjennom to Check-Points paa vei, og ett hvor biler ikke slipper igjennom. Israel kan, naar som helst, lamme Vestbredden. De har et tydelig overtak.

Paa Check Pointet paa vei ut av Nablus, var de ikke saerlig hyggelige. Det er beryktet for aa vaere et Check Point med mye trakkasering, ogsaa mot utlendinger. (Som oftest stilles det ingen splorsmaal hvis du kan vifte med et vestlig pass...) Jeg ble stoppet og utspurt, og soldatene kom med ekle bermerkninger (da jeg ikke visste hvor jeg skulle gaa, gav de fire forskjellige svar, de lo av meg, og saa paa meg som om jeg var et stykke kjott). Dirk ble forst sendt tilbake i koen, fordi han stod og tok notater til loggen sin. Saa fikk han vite at de ikke liker tyskere, og han ble sendt for aa faa sekken gjennomlyst, mens soldaten beholdt passet hans. Paa den andre siden visste jeg ikke hva som foregikk (kvinner og menn gaar i hver sin koe), og jeg fikk kjenne litt paa det stresset palistinske kvinner opplever naar en sonn eller ektefelle plutselig ikke kommer gjennom.

Men vi kom oss tilbake til Betlehem, og paa en maate er det godt aa ha opplevd dette. Det gjor meg overbevist om at jeg taler sant naar jeg sier at Israel begaar overgrep i Palisina, og det minner meg om hvor viktig det er aa si dette i den vestlge verden.

Ta situasjonen med i boenn og handling! Tenk dere om naar dere handler med, eller forholder dere til Israel. Det merkes at verden er skeptiske til det som foregaar!

I gaar spiste jeg middag med en Israelsk jente. 21 aar, og nettopp kommet fra tre aar i militaeret (jenter har to aars verneplikt, gutter tre aar). Hun hadde vaert ett aar som offiser, og var veldig interessert i hvordan jeg forstod konflikten, og i aa dele sin side av saken. Hun beskrev med fuktige oyne frykten for at noen kjente skulle bli drept av en bombe, og understreket at det er en realitet. Folk man kjenner dor. Hun snakket om krigen i 2005 (intafadaen), og om hvordan kjaeresten hadde maatte gaa to uker uten mat. Hun snakket om nodvendigheten av mur og Check Points, og mente at uten det ville det vaere mange bomber daglig.

Hennes historie horer ogsaa med. Hennes frykt, og hennes tap. Goliat er redd for David.