Ikke solskinnsblogging...

Jeg skulle helst blogget om mine fine dager i Gallilea, men det maa komme senere. Forst maa jeg blogge litt mer om situasjonen paa Vestbredden.

Sammen med Dirk besokte jeg Ramallah - den palistinske hovedstaden, og Nablus - en universitetsby litt lengre nord. Det var spesiellt aa sitte i bussen og se ut av vinduene.

Det er et mektig og vakkert landskap, med dype daler og fjellsider dekket av oliventraer. Men det var ikke det som gjorde reisen spesiell. Det var utsikten til alle bosetningene som strakte seg inn i det palistinske omraadet. Mange steder saa vi nye bosetninger "in the making"; det begynner med noen containtere og bobiler. De er definert som ulovlige av den Israelske staten, men likevel faar de raskt strom, vann og militaer beskyttelse. Etterhvert bygges fine hus, og gode veier opp til bosettingene, som plutselig er permanente. Naar Israel i forhandlinger tilbyr aa trekke tilbake en andel av bosetningene, er det resterende fortsatt mer enn det var sist landene forhandlet...

Flere steder ser man at bosetningene strekker seg mot hverandre, og truer med aa lukke palistinske omraader inne. Langs veiene til bosetningene er det Check-Points. De har ikke grunndige kontroller (vi ble ikke sjekket i det hele tatt paa veiene), men trusselen og makten ligger i at Israel naar som helst kan stoppe trafikken ut og inn fra Vestbredden, og ogsaa paa selve Vestbredden. Mellom Nablus og Ramallah, som begge ligger langt inne i det palistinske selvstyreomraadet maate vi gjennom to Check-Points paa vei, og ett hvor biler ikke slipper igjennom. Israel kan, naar som helst, lamme Vestbredden. De har et tydelig overtak.

Paa Check Pointet paa vei ut av Nablus, var de ikke saerlig hyggelige. Det er beryktet for aa vaere et Check Point med mye trakkasering, ogsaa mot utlendinger. (Som oftest stilles det ingen splorsmaal hvis du kan vifte med et vestlig pass...) Jeg ble stoppet og utspurt, og soldatene kom med ekle bermerkninger (da jeg ikke visste hvor jeg skulle gaa, gav de fire forskjellige svar, de lo av meg, og saa paa meg som om jeg var et stykke kjott). Dirk ble forst sendt tilbake i koen, fordi han stod og tok notater til loggen sin. Saa fikk han vite at de ikke liker tyskere, og han ble sendt for aa faa sekken gjennomlyst, mens soldaten beholdt passet hans. Paa den andre siden visste jeg ikke hva som foregikk (kvinner og menn gaar i hver sin koe), og jeg fikk kjenne litt paa det stresset palistinske kvinner opplever naar en sonn eller ektefelle plutselig ikke kommer gjennom.

Men vi kom oss tilbake til Betlehem, og paa en maate er det godt aa ha opplevd dette. Det gjor meg overbevist om at jeg taler sant naar jeg sier at Israel begaar overgrep i Palisina, og det minner meg om hvor viktig det er aa si dette i den vestlge verden.

Ta situasjonen med i boenn og handling! Tenk dere om naar dere handler med, eller forholder dere til Israel. Det merkes at verden er skeptiske til det som foregaar!

I gaar spiste jeg middag med en Israelsk jente. 21 aar, og nettopp kommet fra tre aar i militaeret (jenter har to aars verneplikt, gutter tre aar). Hun hadde vaert ett aar som offiser, og var veldig interessert i hvordan jeg forstod konflikten, og i aa dele sin side av saken. Hun beskrev med fuktige oyne frykten for at noen kjente skulle bli drept av en bombe, og understreket at det er en realitet. Folk man kjenner dor. Hun snakket om krigen i 2005 (intafadaen), og om hvordan kjaeresten hadde maatte gaa to uker uten mat. Hun snakket om nodvendigheten av mur og Check Points, og mente at uten det ville det vaere mange bomber daglig.

Hennes historie horer ogsaa med. Hennes frykt, og hennes tap. Goliat er redd for David.