Nye utfordringer for alle aldre

Nå som jeg kom så godt igang med bloggen igjen, kommer jeg jo på at jeg har masse å fortelle, sånt som er av litt privat nyhetsverdi.

• Først (og størst) av alt: Jeg er blitt tante til en stor gutt som heter Sigurd. Ved samme anledning ble min bror pappa og Anette ble mamma. Stina ble storesøster, og det har hun aldri prøvd før, så det blir en spennende utfordring!
• Nummer to: Storebroderen har (dagen etter at Sigurd kom) kjørt opp, og fått lappen på første forsøk. Gratulerer med det også.
• Nummer tre: Faren min har hatt ny oppkjøring (sånn, etter litt for mange fartsbøter) og, tross stramme nerver hos flere av oss, bestod han! Så nå er det bare å huske at tallet på speedometeret ikke skal være større enn det som står i de runde skiltene...
• Nummer fire: Jeg lærer gresk. Jeg trodde jeg hadde lært noe i høst, men når jeg ser på bøkene mine nå, føles hele språket ganske så nytt. Håper det bedrer seg snart!
  

Så gleden i familien er stor. Jeg må forklare danskene at jeg er tante og ikke faster, fordi jeg jo må holde meg til det språket barna snakker. (Dessuten høres en faster ut som en særdeles gammel enslig dame med mange katter og gebiss, og det kjenner jeg meg ikke helt igjen i...) I tillegg slipper vi med førerkortene intakte å skiftes til å frakte farderen på jobb, så lenge han bare husker dette med farten. Om ikke annet så for sikkerhetens skyld... ♥

Utfordring #1: Twilight

16.35: All right. Da er jeg i gang. Første skritt av operasjonen vellykket gjennomført. Fant tre Twilight-relaterte bilder (som jeg nesten kan stå inne for) og laget eget album på FB profilen
min. Valgte ett som profilbilde, og postet min første Twilight-status.

#1: What I love most about Twilight? The way time just flies when you're reading!
Nå er det bare å vente og se hva som skjer... Jeg er litt nervøs. Husk, jeg har venner på FB som ikke kjenner meg veldig godt (i sær noen litt nye venner som jeg kanskje helt skremmer bort med dette stuntet...) I tillegg har jeg venner som kanskje ikke kommer til å se ironien i dette, og som kanskje tar det helt på alvor. Hm. Nervøs.

17.17: Yes, Marianne likes my status. Nå er det noen som har lagt merke til hva som er på gang. Litt spennende.

17.20: Ny status.

#2: I wonder if the Cullens would accept me as part of their family. I am already a vegetarian... ♥

17.53: Nadine likes my status. Hm. Jeg tror det er vegetar-greia. Hun er nemlig også vegetar :) vel, ny status. Det begynner å bli vanskelig å komme på gode ideer...

#3: is loving how everyone in Twilight is so completely in love. No in-betweens.

18.53: Lill Katrin likes my status. Hm. Ja, jeg tror hun er reel Twilight fan, så nå føler jeg meg litt dum. Men altså, jeg går inn for å poste ting jeg kan stå for, så so far so good. Forresten er det utrolig vanskelig å komme på ting jeg liker ved Twilight mens jeg hører Harry Potter på lydbok. Men jeg kom da på noe:

#4: is thinking about how the tention build in New Moon can beat soooo many crime and thriller novells!
Forresten byttet jeg profilbilde også. Jeg må jo bruke det jeg har samlet, ikke sant? Jeg lurer på om det ville vært jusk å ring min Twilight-elskende søster og spørre om tips. Ja, det ville vel det.

18.58: Lori-Ann commented on my status (), og jeg siterer: "I know...there's no "well I find her mildly attractive" LOL" (til status nummer tre). Ja, det kan hende hun også mener det. Det var veldig vanskelig å svare uten å forklare prosjektet, men jeg spilte med (jeg har jo gått på teater i min ungdom).

19.47: Jeg trenger å finne på fem ting til å si om Twilight... Og det er vanskelig. Jeg en, men den sparer jeg på til dette blir virkelig vanskelig. *Tenker seg om.*

19.50: Jeg tok noe jeg kan, jeg. Det er ofte lurt :)

#5: It's actually quite cool how Twilight portrays different cultures as co-dependent, even though they are apparently hostile towards eachother.

20.59: Karen kommenterer statusen min (#1) med følgende: "*fins*" *fnis*

21.03: 6 down, 4 to go :

#6: really thinks Stephanie Meyer has created some amazing metaphores and similes in the Twilight saga.

Forresten har jeg kommet på en fordel med engelske statuser. Det er ikke alle mine norske venner som bryr seg om å lese intrikate greier på engelsk om bøker og forfattere. Og det er jo fint - siden halvparten av mine engelskspråklige venner himler med øynene. (Og den andre halvparten tenker at jeg endelig har oppdaget Twilight...)

21.26: Esther likes my status (#2). And Esther commented on my status: #6: "I agree whole heartedly :-)" Dette begynner på bli litt pinlig. Jeg har en inderlig trang til å avsløre mine reelle intensjoner med dette prosjektet, men altså: The show must go on.

#7: you know, vampires glittering in the sun is pretty cool. That's all I'm saying.

21.30: Nå har jeg planlagt de neste tre statusene, men tenker å vente litt med å poste dem. Godt å ha en plan :)

21.40: Ny status:

#8: well, actually - burning hot werewolfs are pretty cool too.

21.59: Enda en ny status:

#9: also babies with the ability to convey images via touching someones skin, is kind of cool. Very creative, right?


22.20: Og utfordringen kommer i mål! Jeg er helt imponert over at jeg lykkes. Nå er planen å vente til å morgen med å forklare hele konseptet til mine kjære FB-venner som ikke er kjent med blogg-prosjektet mitt, og inderlig håpe at ingen syntes jeg har gjort narr av deres lidenskap. Jeg kan forresten nevne at jeg selv kan kjøpt boka "Barry Trotter" - en parodi på Harry Potter, for ekte penger. Jeg leste til og med flere sider i den før den på mirakuløst vis havnet i en nærliggende søppelbøtte. Selvironien min har grenser, jeg inrømmer det.

#10:But honestly, my favorite thing about Twilight is the character Alice. She is no carbord cut out, but she is good and sweet and smart and brave, and incredably cute. I am actully rather jalous of Jasper.

Regelbrudd

Ja, da har bloggen sett sitt første regelbrudd. Med bare to blogger sist uke, er det tid for konsekvenser.

Dere bestemmer: Hva må jeg gjøre for å holde liv i bloggen?






Gi meg en underholdende, men gjennomførbar, utfordring. Jeg er klar!

(Eller; jeg har litt lite tid, men føler meg sporty, som man kanskje også kunne sagt...?)

Foreslår at det må tre kommentarer som støtter samme forslag til, for å vedta utfordringen.

Ekte partnerskap!

Tenk deg hvis du kunne innvitere alle dem du jobber for til å planlegge jobben din de neste fem årene. Hva tenker du? Slitsomt? Vanskelig? Skjevt? Mange? Hva med å bestemme selv? Vel, jeg har prøvd det, og jeg kan anbefale det!

KFUK-KFUM-global er bistandsorganisasjonen til KFUK-KFUM-speiderne og Norges KFUK-KFUM. Organisasjonen bygger på en streng ideologi om mest mulig likeverdige partnerskap mellom oss i Nord (som sitter på pengene), og de som driver utviklingsprosjekter i land i Sør. Det er en fin tanke, og man kan tilstrebe den så godt man kan. Men når er det kommer til stykket, kan man spørre seg om man faktisk får det til?

Nå har jeg endelig fått se hvordan det kan fungere - i hvert fall når det er på sitt beste. Annet hvert år har Global et såkaldt Advicory Council som skal gi råd med tanke på organisasjonens strategiske prioriteringer i de kommende årene. Advicory Council består av Globals partnere og ansatte og frivillige i Norge. Tanken er at partnerne skal komme med innspill fra sine virkeligheter, sine kompetansefelt og sine erfaringsbakgrunner. Og sånn har det virkelig vært i dag. Jeg er helt målløs over hvor stort partnernes engasjement har vært, og over hvor tydelige anbefalinger vi har fått på våre skisserte problemstillinger. Å sitte slik, sammen med partnerne, og utfordre hverandre har løftet oss enormt i denne prosessen. 20 hoder fra Sudan, Sri Lanka, Kenya, Norge, Storbritannia, Bangladesh, Madagaskar og Palestina tenker langt klokere enn seks ensomme norske hoder....

Det er alltid en utfordring å holde balansen, slik at partnerne kan være modige på å si hva de mener, og hva de er misfornøyde med. Det er faktisk noe av det jeg har hørt oftest siden jeg kom inn i styret til Global; At partnerskap er vanskelige, fordi maktbalansen er skjev og både kompetanse, økonomi og forutsetninger ligger ujevnt i landskapet.

Og, joda. Det er vanskelig. Men du verden: Det er virkelig verdt det!

Dagens bilde

Ragnhild er i det inspirerte hjørnet, og har begynt et lite prosjekt med å legge ut bilder på bloggen sånn, kanskje ikke hver dag, men ganske jevnlig i hvert fall. Under overskriften dagens bilde legger hun ut blider fra hverdagslivet som student i Durham i Nord-England, gjerne med et par velskrevne linjer til. Her er link.

Og som en liten teaser: Dagens bilde - 24. januar

Home, new home!

Onsdag: Signere leiekontrakt
Torsdag: Pakke
Fredag: Male
Lørdag: Flytte inn
Søndag: Business as usual

Bilder av mitt nye hjem (i en frisk hvit med rosaskjær) kommer i løpet av kvelden. Jeg har et rom, pluss gang/kjøkken i ett og stort deilig bad. Alt jeg mangler er en stor og sterk knagg til tunge vinterkåper, en nal til badet og ett nytt dusjhode (80% av vannet spruter ut til sidene og treffer alt annet enn meg...)


Da er det kun to ting å si: Takk til Barry og Solveig for tiden på Køgevej, og velkommen på besøk til alle :)

Stressnivå

Hvis du ikke har sett meg stresset, kjenner du meg ikke spesiellt godt. Jeg har lett for å fare opp, to minutter for sent til det meste, og i panikk over at jeg aldri noen sinne kommer til å rekke bussen, flyet, toget, romfergen og Jesu gjenkomst.

Stress - i særdeleshet hverdagens paniske stress - er ikke fremmed for meg.

Men det finnes to typer stress. Hverdagsstress, og heltidsstress. Det første stresset er mer høylytt, mer synlig og mer irriterende. Men det er ikke helt så farlig som det andre stresset. Heltidsstresset er - i motsetning til hverdagsstresset, innsidestoff. Det er hjertebank og pusteuro, glemskhet og dårlig samvittighet - som regel veldig dårlig samittighet. Heltdsstresset er et symptom på at noe er galt. Arbeidsmengden, eller arbeidsmiljøet eller ett eller annet annet er kommet ut av balanse, og trenger å rettes opp. Det hele er for mye, for fort, for tungt, for slitsomt og for lenge siden sist en hadde ferie. Når heltidsstresset tar over, er det på høy tid å ta ett skritt tilbake og se seg om.

Det siste øver jeg meg ofte på. Jeg må vel innrømme at jeg til tider glir hen imot heltidsstresset, for arbeidsmengden stiger ofte i sammenheng med entusiasmen. Jeg har også opplevd at et vanskelig arbeidsmiljø kan være stressende. Og at omgivelsene - de fysiske rammene - kan stresse, når de ikke er i orden.

Ett skritt tilbake. Å se seg om. Vurdere hva det egentlig er man har gang i. Hva det egentlig er man skal oppnå. Hva det egentlig er som stresser. Planlegge. Se på mulighetene. Velge. Prioritere. Motivere. Puste ut. Samle seg. Fokusere.

Å så igang igjen. Det gjelder å ikke stoppe opp for lenge, for da har oppgavene en slu tendens til å hope seg opp, og bli desto mere stressende. Noen ganger må justeringer til, så hverdagen kommer til å henge bedre sammen, og noen ganger trengs det lange prosesser for å få arbeidsmiljøet til å fungere.

Men mitt beste råd mot stress? Jobb jevnt. Vær i forkant. Planlegg. Og kjenn dine egne begrensninger.

Om jeg så mister toget av og til, og jeg må må av og til lete panisk etter lommeboka som viser seg å ligge akkurat der den skal, så gjør ikke det så mye. Men hvis jeg kan unngå magesåret og et hardt møte med veggen to år fram i tid, ja, da gjør det en verden av forskjell.

Å forlate familien(e)

Da jeg var fire år, flyttet jeg og mor og storebror fra Danmark og hele veien til Nord Norge. Mor og far hadde bodd fra hverandre i et års tid, og mor ville hjem til sin familie. Det skjønner jeg godt. Er du alene med to barn, er famile helt nødvendig. Det er mye å si om det å vokse opp mellom to nasjoner, med 2600 km (anslått luftlinje) mellom meg og faren min, men det er ikke det det handler om i dag. I dag handler det om avskjeder, og om å forlate familien og om alltid å savne.

I jula snakket jeg med niensen min om det: Hun er 12 og bor i Skotland. Hun fortalte at hun savnet alle vennene sine hjemme, men at det var så dumt, for når hun kom hjem til dem, så ville hun jo savne familen i Danmark. Hun satte fingeren på nettopp det jeg har tenkt i så mange år... Vi forlater alltid noen, når vi reiser til noen andre.

Det er en spesiell følelse å forlate familien. Du forlater ikke bare noen du er gla i, men du forlater nettverket ditt. Du forlater de menneskene som du følger gjennom livet, og som følger deg.

Avskjed med familien er enkelt, fordi det er helt forutsatt at man sees igjen, og at man behoder kontakten med hverandre i det lange løp. Jeg fokuserer på ikke å bli for sentimental. Jaja, plutselig er det sommer, og da sees vi jo igjen. Likevel kjenner man at det er tungt, en stein i brystet, et lodd over skuldrene. Man er ikke helt hel, når man forlater familien sin.

Det som slår meg, nå som jeg begynner å bli voksen, er at familie - det er så mangt. Jeg har mange familier. Min mors familie. Min fars familie. Kusinen min er en familie for seg selv. Noen av vennene mine er etterhvert også som familie. Og det er noen andre familier jeg er så sterkt knyttet til, at de må få regnes som mine familier også. Jeg kjenner det på avskjeden: Sikkerheten på at vi holder kontakten, at vi snart sees igjen, og den tunge følelsen av ikke å etterlate noe av seg selv. Noe man ikke er hel uten.

Man skulle kanskje tro, at etter årevis av avskjeder så ville man blitt vant til det. Men det blir jeg ikke. Det er et tap hver eneste gang, selv om tårene ikke spretter slik de gjorde den gang jeg var på alder med min unge niese. Egentlig er jeg vel glad for at avskjedene ikke blir lettere. For det betyr at man har noe å miste. Når vi savner hverandre, er det fordi vi er gla i hverandre. Og det må vi jo være glade for!

Det var i hvert fall det jeg sa til niesa mi, som svar på hennes refleksjon. Jeg tror på det, men det gjør det ikke lettere å si hadet, takk for nå og vi sees til sommeren.

Regel nummer to

Etter forslag i kommentarene til innlegget 15.januar, skal dere som leser bloggen få lov til å diktere en utfordring dersom jeg ikke blogger tre ganger i uka, og dersom jeg bryter regel nummer en (om ingen unnskyldninger).

Dette er en ide Karen har hentet på YouTube, hvor det hele begynte med to brødre som bestemte seg for å prøve ett år helt uten tekstbasert kommunikasjon: De skulle i stedet videoblogge (vlogge) til hverandre. De er nå kjent som Vlogbrothers, og de har en uhorvelig stor følgerskare på YouTube.



Her kan dere se videoene med brødrenes straffer. Jeg satser på mindre mat, og mindre smerte.


For sikkerhets skyld tar vi med et par ekstra detaljer:
- En uke gjelder fra søndag til søndag
- De tre bloggene må være publisert ulike dager (flere pr. dag gjelder ev. som en blogg)

Noen åpne spørsmål:
- Har dere tanker om hvor lang eller kort en blogg skal være?
- Hva gjør i det hele tatt en god blogg?

Nyttårsforsett

Jeg er ikke stor på nyttårsforsett. Det hender at jeg tenker over ett eller annet jeg gjere vil gjøre bedre ved årsskiftet, men det er sjelden jeg deler det med offentligheten. I år blir det annerledes. Jeg har et nyttårsforsett som er offentlig, og som jeg håper jeg får dere som leser bloggen min med på:

Jeg vil i 2010 blogge tre ganger i uka.

En blogg kan være en tekst, et bilde, en filmsnutt, el.l.

Jeg har bare en regel: Jeg har ikke lov å beklage meg over å ikke oppfylle nyttårsforsettet mitt.


Det er selvfølgelig mye lettere å blogge når man vet at noen leser... Derfor: Gi deg til kjenne og legg en kommentar.

Godt 2010!