Brno (byen med det noe morsomme navnet...)

Sist jeg var i Brno, var på interrail med Gunnar i 2001. Den gang overnattet vi hos Thomas, en herlig mann vi ble kjent med i Taizé. Desverre har jeg mistet adressen hans, og jeg vet at han har flyttet. Men jeg forbinner Brno med de hvite rosene vi kjøpte til ham da vi dro, og en nydelig bykjerne.

Det har seg desverre slik, at Brno ikke får mange turister utenom høysesongen. Hostellet som guideboken min foreslo, var for eksempel bare åpent om sommeren. Så jeg måtte ut å lete etter et sted å overnatte. Jeg stoppet gankse mange på gaten, men de fleste kunne ikke engelsk, eller ville ikke stoppe. Endelig forbarmet en dame med to barn seg over meg, og forklarte at det visst nok var et hostel i nærheten av et kjent hotell, hvis jeg tok trikk nummer en fire stopp: Det var bare å spørre når jeg kom dit.

Der hadde jeg desverre ikke noe hell. De få som kunne engelsk ante ikke noe om noe hostell, men til slutt fant jeg da veien til et hotell. Det var ikke billig, men heller ikke superdyrt, så jeg ble der for natten. (Jeg var begynt å tenke at alternativet ville vært å sove på en benk i parken, eller på togstasjonen, og helt så modig er jeg ikke...)

Men alt vel!

I Ljubljana

Jeg bodde midt i gamlebyen, like ved elva. Perfekt utgangspunkt for a andre opp og ned gater, hvilket ser ut til å være min favorittaktivitet som turist. Jeg besøkte også Ljubljanas slott, som ligger på en bratt bakketopp og har en nydelig utsikt over byen. Jeg angrer litt på at jeg ikke tog meg tid til å besøke de moderne galleriene i byen, og heller ikke parken som ligger kort vei fra bykjernen og går over i skog. Men det var så mye som skjedde i gatene!

Jeg kom en torsdag, og brukte fredag til å finne fram og besøkte slottet. Allerede lørdag var det fullt liv i byen, med en vinfestival på gang. Masse folk i gatene, vinsmaking og gatemarked. Nå og da dukket det til og med opp et trekkspillag, eller en folkedansgruppe.

På kvelden var jeg ute og spiste med ei jente fra Spania, som også reiste alene, og hadde reist gjennom Balkan. Det er virkelig hyggelig å ikke spise alene :)

Neste morgen hadde jeg besluttet å dra videre, til Brno i Tjekkia. Da jeg stod opp var det igjen fullt liv i gatene, med loppemarkedsboder overalt. Nesten synd å dra videre, men jeg kommer jo tilbake en gang!

Hvorfor Ljubljana..?

Mange jeg har møtt underveis har spurt hvorfor jeg skulle nettopp dit. Det er jo en vakker by, kjent for å være lik Praha, men mindre med færre turister. Men når sant skal sies er det et stykke reisevei, når man er på en kort interrail-tur.

Det har seg sånn at jeg har hatt uavsluttede saker (unfinished busines) med Ljubjiana lenge.

Det hele begynte med en bok av Paolo Choelo, "Veronika vil dø". Det er en spennende bok, i hvert fall hvis man liker Choelos litt spesielle stil og måte å knytte filosofi og fortelling sammen på. Den gjorde inntrykk på meg, da jeg lesten den en gang for lenge siden (kan jeg ha vært rundt 15..?)

Boken handler om Veronika, som bor i Ljubjiana og jobber som biblotekar. Hun bor alene i et rom i den gamle klostergården, og har lite som betyr noe særlig i livet sitt. Ganske disatansert, og med en stor posjon selv-ironi, planlegger hun sitt eget selvmord, med sovetabletter.

Mens hun sitter på rommet sitt, og venter på at pillene skal virke, leser hun i et blad. En journalist skriver om en konfernse som fant sted i Ljubjiana, men avslører sin store uvitenhet om byen og landet. Hun skriver et brev til journalisten, bare for å fylle tiden, og legger i det i bladet med et smil: Når de finner det vil de undre seg over at det var dette hun var oppbrakt over da hun tok sitt eget liv.

Men Veronika dør ikke. Hun blir funnet, og kommer på sykehus. Det er egentlig der historien begynner. Den er ikke mørk og trist, som temaet skulle tilsi, men fantasifull, vakker og ganske merkelig. Jeg anbefaler den gjerne!

Siden jeg leste den boka, har jeg hatt veldig lyst til å vandre i Ljubjianas gater forbi biblioteket og statuen av den ene kjente forfatteren (som jeg eiendommelig nok ikke husker navnet på), og minnes Veronika, som oppdaget store ting ved små midler. Jeg sier ikke mer - les boka!

For drøye sju år siden, da jeg var på interrail sammen med min eks-kjæreste, Gunnar, dro vi nesten til Slovenia. Med det mener jeg at vi satt på et togsett fra Tyskland, som skulle dele seg i Østerrike. Halve toget skulle til Wien, resten til Ljubjiana. Men i siste liten ombestemte vi oss. I følge sikre kilder hjemme i Norge var vi ikke godt nok vaksinert til å besøke Slovenia, så vi gikk gjennom toget og slo oss ned i delen som skulle til Wien. Hvilket var ganske flott det også!

Så fikk jeg lov til å gå med drømmen om Ljubljana noen år til. Til jeg endelig kom dit, etter en natt og en halv dag på toget (ehm, Bodø-Oslo avstand ;-) Utrolig gøy! Slovenia er et nydelig land, med fjell i vest, skoger i øst og ca. 40 km kystlinje.

I midten ligger Lubljana, en nydelig by, nede i en dal. At den ligger så lavt gir mye tåke og dis fra fjellene rundt. Midt gjennom byen renner ei elv, som deler den gamlebyen fra det litt nyere sentrum. Byen sprer seg utover fra en levende, og vakker bykjerne. Mer om det i eget innlegg!

Paris

Every time I look down on this timeless town
whether blue or gray be her skies.
Whether loud be her cheers or soft be her tears,
more and more do I realize:

I love Paris in the springtime.
I love Paris in the fall.
I love Paris in the winter when it drizzles,
I love Paris in the summer when it sizzles.

I love Paris every moment,
every moment of the year.
I love Paris, why, oh why do I love Paris?
Because my love is near.



Nat King Cole/Cole Porter

OK, så er det ikke akkurat kjærlighet på gang i Paris eller omegn, men jeg syntes fortsatt paris er en nydelig by! Masse sære skjønne ting med Paris, som bare er fantastiske. For eksempel er det trådløst internett i mange parker, gratis. For eksempel er det flere caféer enn fast food steder. For eksempel kan man kjøpe crêpes over alt. For eksempel kan alle være kunstnere i Paris. For eksempel er her masse folk på alle gater og streder, hele tiden!

Jeg var på vandretur gjennom byen, og gikk fra Place de la Republique via Centre Pompidou til Quatier Latin, Sorbonne og Patheon. Det var nydelig vær, og jeg satt på en bro og skrev postkort og tegnet i en halvtime uten å fryse..! Deilig når det egentlig skal være vinter.

Om kvelden den 4. november var jeg ute og lette etter et godt sted å se valget i USA på TV. Det fant jeg ikke, men så litt på nettet da jeg kom tilbake til hostellet midt om natten. Med god magefølelse og spente nærver gikk jeg og la meg, og våknet til sms fra søsteren min. Hun skrev bare "Til lykke!". Det tok et øyeblikk før jeg skjønte hva det handlet om.... Det er en gledelig dag, for oss som håper på en forandring i USAs utenrikspolitikk! Det var godt stemning ved frokostbordet på hostellet, med unntak av en enkelt amerikaner som hadde stemt på McCain.

Selv om det ble betydelig kaldere og våtere de neste dagene, er Paris fortsatt en sånn by at jeg kan stoppe opp hvor som helst, ta opp en bok (eller datamaskinen min) og bare være. Jeg satt på cafe i flere time og så valgnattens taler på web-tv, oppdaterte meg på diskusjonsforumer, video-blogger og andre Harry Potter nerditeter. Deilig!

Må foresten nevne at boken til web-vertinne Melissa Anelli kom ut 4.november: Harry A History. The true story of a boy wizard, his fans and life inside the Harry Potter phenomenon. Det kommer et eget blogginlegg om det, etter hvert.

Sjømannkirke

Sjømannskirken i Rotterdam er virkelig en sjømannskirke! De besøker over tusen skip i året, og har et mål om å rekke innom minst tre båter med norsk mannskap hver dag. 

Jeg fikk lov til å være med Torunn på havnebesøk, og det var litt av en opplevelse. Rotterdam er en gigantisk havneby, med havnenummer opp til 9000 (eller er det fler, Torunn?). Du kjører over store industriområder for å komme til havnene, som heldigvis er godt skiltet. 

Mange steder har Sjømannskirken fått noen av oppgavene som egnentlig tilhører Sjømannsvelferden. De leverer aviser, kasser med bøker, og kan ta seg av eventuelle andre erender for sjøfolkene. Hver dag ser den som har havnevakt på listen over båtene, og finner ut hvilke som skal få besøk den dagen (f.eks. de som ligger kortest i havn) og lager en kjørerute for å besøke båtene. Man må melde ifra til havneterminalene om at man kommer, og registreres med passnummer, navn og erend. 

I datasystemet har de lister over hvilke aviser som leses på hver båt. Disse tar man med seg ombord, og leverer til sjøfolkene. Hvis de har tid og lyst kan man bli litt, ta en kaffe eller bare en prat. Mange er alene som normenn på båtene, og da er det godt å snakke litt norsk. Dessuten kan det jo være hyggelig å se et annet ansikt enn dem man har vært på sjøen med i ukesvis. 

Det blir færre og færre norske sjøfolk. Det er rart å tenke på, for jeg vet jo at jeg bare må en generasjon bak, før alle menn i min familie dro til sjøss. Det var en del av å bli voksen, for menn altså..! Sjøfarten har heller i den status den en gang hadde, og derfor er det kanskje desto viktigere å vise sjøfolkene at vi setter pris på innsatsen deres. Sjø og hav er en viktig side av livet, for oss som bor og hører hjemme langs kysten!

Oppdatering

Nå er det pinlig lenge siden det har kommet noen oppdateringer her på bloggen, særlig hvis jeg inrømmer at jeg har hatt relativt stabil internett-tilgang i tre uker nå... Men det er jo sånn det går. Plutselig er man ikke helt i blogge-modus, og da blir det lite å fortelle om.

Siden sist har jeg tilbragt inntill flere dager i Jordan (har flotte bilder som kommer opp en av dagene), og to uker i Danmark. Hadde lyst på litt familie-tid, og da var det deilig å kunne få akkurat det!

Nå er jeg i Nederland, i Rotterdam, hos Torunn som jobber i Sjømannskirken her. Det er rart med det, i den norske kirka blir man alltid veldig godt mottatt som teologi-student, enten det er i Norge eller i utlandet. Alle er ganske interesserte i å rekruttere deg til nettopp deres område. Det er prestemangelen i et nøtteskall ;-)

Med base her i Rotterdam har jeg fått besøkt Amsterdam (flott by, vil gjerne på jente-tur dit med alle mine søstre!). Fikk sett Van Gogh museet, og det var en stor opplevelse for en Van Gogh fan som meg!

Fredag, natt til lørdag ble det feiret Halloween i Rotterdam som så mange andre byer verden over. Jeg var (selvfølgelig) kledd ut som heks, med Luna Lovegood som inspirasjon, men med min egen stil. Alle vet jo at jeg i all hemmelighet gikk på Hogwarts mens mine jevnaldrende slet seg gjennom ungdomsskole og videregående.

I USA er det en bevegelse for å gjøre 1. November til Harry Potter Day. Der borte har de en dag for det meste, men jeg må innrømme at tanken tiltaler meg. Litt som speiderpikenes Tenkedag, bare med Harry Potter i stedet...! Så jeg skålte for The Boy Who Lived, og har brukt mye tid og krefter på å prøve å si noe om Harry Potter som fanger oppmerksomheten til de jeg omgås - uten hell. Jeg drømmer om en Harry Potter konferanse i USA. Med likesinnede, gale mennesker, som har skjønt at det er en ung trollmann det hele handler om.

I morgen skal jeg være med Torunn til havna og besøke normenn og norske båter. Gleder meg til det, og lover høyt og høytidelig at jeg skal blogge om det når tiden kommer.