Årskavalkade

Jeg liker ikke nyttår spesielt godt. Det er noe med opphausede milpæler som egentlig bare er en dag i mengden, men som får en spesiell betydning, bare fordi vi velger å feire akkurat der og da.

Men jeg liker å se tilbake på tiden som har vært. Jeg liker å se at ting forandrer seg. Selv om det kan være både godt og trist. Det er interessant å tenke på, at for akkurat ett år siden var jeg et helt annet sted, med verden og meg selv. For akkurat ett år siden, satt jeg på kjøkkenet i Hvidovre, med mine tre søstre, og lurte fælt på hva jeg skulle finne på. Det var en rastløshet, eller en trang til forandring, trang til liv, i meg som jeg måtte finne et utløp for, og enda et år med studier ville ikke vært nok.

Man må bryte vaner, for å lage nye. Jeg må helt ut av et gammelt mønster, før jeg kan lage et nytt. Og det var det jeg ville, der jeg satt på kjøkkenet i Hvidovre. Jeg ville ut og leve litt mer intenst, jeg ville være mer tilstede, mer impulsiv og mer lyttende tilstede i mitt eget liv. Dette, lange, innlegget, er min fortelling om året som har gått. Det kunne vært et julebrev, men jeg skrev ikke sånne i år. Her er min oppsummering av et år, som for meg ble ganske spesielt.

Dere som leser, vet at jeg sa opp jobb og søkte permisjon fra studiene. Flyttet alt jeg eide (med unntak av kokebøkene som enda ligger hos Ragnhild..) hjem til Bodø, og søkte jobb her. Jeg begynte som lærervikar på Bodø Voksenopplæring, som norsklærer for fremmedspråklige. Deretter fikk jeg også jobb som vikar på Bankgata ungdomsskole, som lærer i alt fra naturfag og gym til krl og spansk. Særlig spansken var utfordrende, siden jeg ikke kan et ord spansk...

Man får virkelig ta seg selv i bruk som lærervikar! Du må tenke fort. Forberede en time på ti minutter, lete fram oppskriften på geometriske konstruksjoner i løpet av sekunder, balasere mellom streng og rettferdig, være oppmerksom på elevenes behov, late som om du har oversikt over 24 nye navn etter to skoletimer og mye mye mer. Jeg fikk virkelig ta i bruk nye sider av meg selv, og strekke meg, for å se hva jeg virkelig kunne få til.

Det var mens jeg jobbet som lærer, at jeg oppdaget begrepet fritid. Når man er ferdig på jobb klokka tre, og ikke vet hva som kommer neste dag, har man virkelig fri om ettermiddagen. Kveldene blir ikke bare desperate forsøk på å hente seg inn til en ny dag på jobb, men åpne muligheter til å gjøre hyggelige ting. Lese, besøke venner, lage mat, ordne hjemme... En verden av muligheter, jeg aldri før forstod hvordan mennesker kunne ha overskudd til å ta del i, midt i en travel uke.

Så kom den ganske viktige dagen, da jeg møtte Elin Vangen i Storgata. Jeg fortalte at jeg var hjemme, og ville jobbe så mye som mulig i en periode. Prosten slo til, og spurte om jeg ikke skulle være prestevikar? Jeg hadde forsåvidt tenkt at jeg skulle det denne sommeren, hvis jeg bare hadde studert denne våren. Men kanskje det var mulig, likevel?

Vi snakket, og vips var det planlagt praksis i Skjerstad og Misvær menigheter, med Dirk Giselmann som veileder. Etter påske kunne jeg forlate lærervikartimene, og gå inn i en menighet som prestestudent. Det var fantastisk!

Mye av æren for at praksis ble så god en opplevelse, tilfaller Dirk som veileder, alle de flotte menneskene i de to menighetene, og i særdeleshet familien Torsvik/Giselmann som tok meg inn som en av sine, med middager, kveldskaffe og vaffler på lørdagene. Familien min er blitt mye større i år, det er sikkert!

Praksis gled naturlig over i vikariat, med gode ord fra Skjerstad og Misvær i ryggen. Det var fantasktisk flott og skrekkelig skremmende å være prest (eller, prestevikar, men det forstås og oppfattes som prest, eller i det minste som "nesten prest"). Tenk at lille jeg, skulle være prest. Med alle mine mangler og rariteter - skulle jeg kunne egne meg for dette?!?! Det var flere av venninnene som fikk nye innsikter i prestelivet denne sommeren, og i usikkerheten som følger en ny, ung prestedame.

Et av mine siste oppdrag, var å være leirprest på KFUK-KFUM-speidernes krestleir på Kjærringøy. Det var der jeg virkelig falt til ro, som meg selv, i presterollen, da jeg gikk rundt med snippskjorte under speiderskjorta og snakket med ungene rundtom i leiren...! Lange kjøreturer i vakkert landskap, er heller ikke å forakte :)

Og så bar det jo ut på tur. Jeg reiste med et veldig åpent sinn. Jeg skulle ut på oppdagelsesferd, og lære nye ting om livet og meg selv underveis. Helt hva jeg ville finne, hadde jeg ikke tenkt så mye over. Men det var herlig å kjenne på åpenheten, og friheten i den!

Selve turen, og dens innhold er godt beskrevet her på bloggen, så jeg vil ikke dvele ved den så lenge. Mye kan sies om å være på reise, om å se med egne øyne, og om å komme nært innpå livet. Jeg tror egentlig jeg kom nærmest innpå livet da jeg var hjemme, og de gangene jeg besøkte noen jeg kjente. Man kan lett komme til å fjerne seg fra livet når man resier, for det er så mye annet som vil ha ens oppmerksomet, og man oppnår ikke den samme nærheten når man forflytter seg så mye.

De støste øyeblikkene mine fra turen, er nok møtet med Dirk og ledsagerteamet i Betlehem, samt de dagene vi hadde sammen, dagene på Anafora i Egypt, besøket hos Torunn i Nederland, Slovenia og Praha, der jeg besøkte Debora. Det var alltid som å komme hjem, å møte en av dere kjente, underveis!

Vel hjemme i nord, i kald og frossen vinter, mørketid og julestri - har jeg fått kjenne etter, og sett at mye har endret seg de siste årene. Det er ikke lenge siden vintermørket var min værste fiende, og jeg ble pakket inn i vatt med det samme vinteren satte inn. Slik var det ikke å år! Jeg maktet å nye de mørke morgenene, maktet å kjenne på det eksotiske og vakre, i de tidlige solnedgangene, og vinterværet vi hadde.

Tilbake som prest, var det veldig mye nytt å finne ut av. Første gang med barnehagesamlinger, skolegudstjeneste, adventsprekener og juleforberedelser. For ikke å snakke om ny liturgi, og flere mislykkede forsøk på å messe i Nordlandskatedralen (etter tre måneder uten å synge...) Jeg syntes det har vært en hel del tøffere enn sommeren. Ikke rart, egentlig, for det er betydelig mye mer å gjøre i kirka i desember, enn i juli. Og når alt er første gang, krever det litt ekstra forberedelse, og jeg blir litt ekstra spent og urolig. Redd for å gjøre feil, redd for å ødelegge noe fint. Det er vel en av de mest menneskelige erfaringer av alle.

Men mye gikk veldig bra! Og det meste gikk temmelig greit. Jeg vet jeg kunne ha gjort mye bedre, hvis jeg fikk prøve igjen om ett år. Men ingen er fullkommen, i hvert fall ikke prestevikarer på 22 år, som gjør det aller meste for første gang. Det var en ubeskrivelig stor glede, da søsteren til en som var på skolegudstjeneste (som ville vært umåtelig mye bedre, hvis dette var andre gangen jeg ledet en) fortalte at broren på 11 hadde skrytt av gudstjenesten. "Hun snakket om Narnia, og sånt som vi forstår oss på." Wow! Takk Gud for at slike ting finner veien tilbake til usikre unge prestespirer!

Ellers er det et sitat som har fått mye plass hos meg dette året, fra 2 Korinterbrev 12, 9: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Det er nok overskriften for året som har vært - kraften fullendes i svakhet!

Ting man kan finne mellom gamle permer...

Jeg fant følgende tekst, i en notatbok fra mitt første år i Oslo, da jeg ryddet i skolebøkene mine i dag...

Det å sitte på trikken er mangfoldig. Det er sjelden jeg snakker med andre. Oftere lytter jeg. Ser ut i luften. Ut av viduet. Lar andre dele sine liv med hverandre. En trikk kjører forbi. Ute av trafikk. Et merkelig syn. En helt tom trikk, foruten to trikkeførere. Jeg leser ofte på trikken. Ikke skjønnlitteratur, alltid fag. En må bruke tiden til noe fornuftig. Og da er man kanskje unnskylt fra å være fornuftig senere? For jeg er ikke fornuftig. Aller helst vil jeg bare sette meg på et tog til et varmt sted. Jeg er lei av å fryse. Men vil jeg egentlig det? Jeg mener, ville jeg likt å stikke av fra alt og bare søke meg selv? Ville ikke det vært meningsløst? Jo, det ville kanskje det. Kanskje hjelperd et ikke å stikke av fra menighsløsheten. Kanskje. Neste stopp er mitt stopp. Jeg skal av her. Ut i vinteren. Jeg er lei av å fryse. 

Tre år senere sitter jeg på gulvet i mitt eget rom, hjemme hos foreldrene mine i Bodø. Vifteovnen som midlertidig erstatter en ødelagt panelovn blåser behagelig på beina mine, og fra datamaskinen lyder musikk jeg kjenner og elsker. Jeg fryser ikke. Og for tiden gjør det meg ingenting at det er kaldt ute. Jeg er ikke frossen, på den måten jeg var da jeg satt på trikken til Nordstrand og skrev notater om ingenting annet enn det som var akkurat da. Jeg har stukket av. Med en måneds varsel forlot jeg jobb og skole, og reiste, ikke til varmere strøk, men hjem. Og her smeltet jeg. 

Og så tok jeg turen til varmere strøk. Det viser seg at det ikke handler om å søke seg selv på tur. Man kan søke etter den meningen jeg savnet den dagen på trikken. Man kan søke etter svar på store spørsmål og små spørsmål. Man kan gå på oppdagelse for å finne ut hva man egentlig søker. Jeg gjorde det siste. Og det var ikke menigsløst. 

Så får jeg reise tilbake til Oslo, med den klare overbevisning av at skjønnlitteratur er noe av det aller viktigste i min hverdag, og det finnes ikke ufornuftig. 

Min daglige bønn

Den andre dagen min tilbake i tjenesten som prest, hadde vi prestesamling. I løpet av den feiret vi også gudstjeneste, og bad denne bønnen:

Herre Jesus Kristus,
jeg gir deg mine hender så jeg kan gjøre ditt verk.
Jeg gir deg mine føtter så jeg kan vandre din vei.
Jeg gir deg mine øyne så jeg kan se med ditt blikk.
Jeg gir deg mine tanker så du kan tenke i meg.
Jeg gir deg mine ånd så du kan be i meg.
Framfor alt gir jeg deg mitt hjerte
så du, også i meg, kan elske din Far
og hele menneskeheten.

Amen.


Arket vi fikk på den gudstjenesten, ligger enda på skrivebordet, like under data-skjermen. Den er blitt min daglige bønn, og den gir meg stor glede. Derfor ville jeg dele den med dere.

Å ta av og å ta på

I dag har jeg (endelig?) postet de to siste innleggene som lå i tekst-programmet på mac'en min, og ikke kom opp mens jeg var på tur. Les særlig det om diskusjonen i Praha - det var en sterk og stor opplevelse. Det må legges til at jeg ellers hadde det fantastisk hyggelig i Praha! Det var herlig å treffe Deborah, og å se byen sammen med henne. Tjekkia er et nydelig land, og det var spesielt å være der akkurat nå, for det var mye fokus på, og flere utstillinger om kommunisttiden. Jeg lærte mye, og må få uttrykke min beundring og respekt for mange av de som gjorde motstand mot diskriminering, sensur og undertrykkelse i de mange årene med kommunisme. Det krever sin mann og sin kvinne for å kjempe i år etter år, når man ikke vet når, eller om, man kommer nærmere målet. 

Nå er det tilbake på jobb, og tid for å ta på seg presterollen igjen. Det er pussig hvordan jeg brukte flere uker på tur på å ta av meg rollen, som jeg nå prøver å ta på igjen. I sommer var det ingenting i verden som var mer naturlig enn å være prest, rollen, skjorta, liturgien og albaen satt akkurat som det skulle. Det litt mer krevende å komme tilbake inn i rollen, men jeg tror på en måte det er bra. Det er en god øvelse å bli mer ydmyk, i livet og i tjenesten! Det skal ikke være bare enkelt å ta av, for så å ta på en rolle som prest. 

(Vekta mi har for øvrig den hatt den motsatte utviklingen: Jeg tok på meg en del på tur, som jeg nå prøver å ta av... Det kunne gjerne vært litt enklere ;-)

Tog, tog, tog...

Nå har jeg tatt mye tog de siste ukene. Ingen kan krangle på det. Og togene har stort sett vært pålitelige. Vi har vært forsinkede, inntill flere ganger, men da har togselskapene holdt kontakten med korresponderende tog, for de reisende som skulle videre. 

En gang klarte de ikke det, da jeg kom fra Hamburg til København. De fikk ikke tak i nattoget til Stokholm, og de som skulle vært med det fikk i stedet en natt på hotell. Men de fikk beskjed i god tid innen vi nådde København. De viste hva som kom, og hadde muligheten til å begynne å innrette seg i god tid. Informasjon er viktig. Å gi god, tidlig og tydelig informasjon er en måte å vise respekt for sine kunder, de reisende. For de må planlegge, de må ha oversikt. De er ikke objekter, postsekker eller pakker, som bare skal fram før eller siden. De er personer med ansvar for hvor de befinner seg, og når de kommer dit de skal. Å gi dem informasjonen de trenger, er å vise respekt for deres selvstendighet og behov for kontroll over sin egen situasjon. 

Men i dag, og derfor dette blogginnlegget, opplevde jeg at toget først ble forsinket, og så kansellert, uten at noen kommenterte eller spurte etter om reisende skulle videre. Da vi spurte fikk vi vite at det kunne de ikke svare på enda. De skulle nok finne på noe. 

Så der stod vi, på plattformen i Helsingborg, og ventet på det neste toget. Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke mitt neste tog, og at det var siste togforbindelse til Oslo. Men jeg vet også at det går busser, både fra Malmø og Gøtteborg. Det aner meg at jeg ikke rekker noen dagbuss fra Gøteborg, og jeg vet tilfeldigvis at nattbussen går forbi der i fire-fem-tiden om natten. Da ville det være mer behagelig å ta toget til Malmø, og rekke samme buss der kl ett. Sånne vuderinger gjør jeg meg. Jeg er en ansvarlig type. Jeg leter etter plan B. 

Men hvordan skal jeg vite om jeg bør iverksette plan B, når ingen forteller meg noe? Skal jeg bare stå og vente på et tog, i full uvisse om det kommer til å bety at jeg strander i Gøtteborg for natten? Det er mange steder jeg heller ville vært strandet! 

Hvis dette var fly...

Hvis dette var fly, hadde der vært mye som gjorde det mindre komplisert. Baggasje, for eksempel. Jeg har mye baggasje, og ser ikke særlig mye fram til å drasse det med meg fram og tilbake i Gøtteborg. På fly, tar flyselskapet seg av baggasjen for deg. Tidsrammer, er et annet eksempel. Det går flere fly, og når de går, bruker de kortere tid på å rekke fram. Tog derimot, går sjelden. Mister du ett er det mange timer til neste, og reisetiden var ikke akkurat kort i utgangspunketet. 

Som flypassasjer har man langt tydeligere rettigheter, Man vet omtrent hva man har å forholde seg til, og man vet hvilke flyselskaper som ikke gir garantier. Det samme gjelder ikke på tog. Passasjerrettigheter på tog er tememlig udefinert og ukjent. Og så kan man snakke om holdning og kultur. De flyselskapene jeg har flydd med, har respekt for min tid og mine forpliktelser. Det virker det ikke som om man har hos togselskapene. De som reiser med tog har jo så god tid! Ellers ville de jo tatt fly. 

Hvis jernbanen skal kunne konkurrere med flytrafikken, må dette siste endre seg. Hvis man ikke blir tatt seriøst som reisende vil passasjerer ikke bruke toget ved seriøse anledninger, når de skal til møter, på arbeidsreiser, i bryllup eller på legebesøk. 

Men det er vel et spørsmål om både vilje, kultur og rutiner. 

Nå har jeg klaget fra meg, og jeg har bare en ting til å si: Det var godt å få ut frustrasjonen!

Den gangen på en pub i Praha da en diskusjon med en Israelsenn fikk meg til å gråte

Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?

Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.

Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?

Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet. 

Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?

Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig. 

Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre. 

Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november.