Årskavalkade

Jeg liker ikke nyttår spesielt godt. Det er noe med opphausede milpæler som egentlig bare er en dag i mengden, men som får en spesiell betydning, bare fordi vi velger å feire akkurat der og da.

Men jeg liker å se tilbake på tiden som har vært. Jeg liker å se at ting forandrer seg. Selv om det kan være både godt og trist. Det er interessant å tenke på, at for akkurat ett år siden var jeg et helt annet sted, med verden og meg selv. For akkurat ett år siden, satt jeg på kjøkkenet i Hvidovre, med mine tre søstre, og lurte fælt på hva jeg skulle finne på. Det var en rastløshet, eller en trang til forandring, trang til liv, i meg som jeg måtte finne et utløp for, og enda et år med studier ville ikke vært nok.

Man må bryte vaner, for å lage nye. Jeg må helt ut av et gammelt mønster, før jeg kan lage et nytt. Og det var det jeg ville, der jeg satt på kjøkkenet i Hvidovre. Jeg ville ut og leve litt mer intenst, jeg ville være mer tilstede, mer impulsiv og mer lyttende tilstede i mitt eget liv. Dette, lange, innlegget, er min fortelling om året som har gått. Det kunne vært et julebrev, men jeg skrev ikke sånne i år. Her er min oppsummering av et år, som for meg ble ganske spesielt.

Dere som leser, vet at jeg sa opp jobb og søkte permisjon fra studiene. Flyttet alt jeg eide (med unntak av kokebøkene som enda ligger hos Ragnhild..) hjem til Bodø, og søkte jobb her. Jeg begynte som lærervikar på Bodø Voksenopplæring, som norsklærer for fremmedspråklige. Deretter fikk jeg også jobb som vikar på Bankgata ungdomsskole, som lærer i alt fra naturfag og gym til krl og spansk. Særlig spansken var utfordrende, siden jeg ikke kan et ord spansk...

Man får virkelig ta seg selv i bruk som lærervikar! Du må tenke fort. Forberede en time på ti minutter, lete fram oppskriften på geometriske konstruksjoner i løpet av sekunder, balasere mellom streng og rettferdig, være oppmerksom på elevenes behov, late som om du har oversikt over 24 nye navn etter to skoletimer og mye mye mer. Jeg fikk virkelig ta i bruk nye sider av meg selv, og strekke meg, for å se hva jeg virkelig kunne få til.

Det var mens jeg jobbet som lærer, at jeg oppdaget begrepet fritid. Når man er ferdig på jobb klokka tre, og ikke vet hva som kommer neste dag, har man virkelig fri om ettermiddagen. Kveldene blir ikke bare desperate forsøk på å hente seg inn til en ny dag på jobb, men åpne muligheter til å gjøre hyggelige ting. Lese, besøke venner, lage mat, ordne hjemme... En verden av muligheter, jeg aldri før forstod hvordan mennesker kunne ha overskudd til å ta del i, midt i en travel uke.

Så kom den ganske viktige dagen, da jeg møtte Elin Vangen i Storgata. Jeg fortalte at jeg var hjemme, og ville jobbe så mye som mulig i en periode. Prosten slo til, og spurte om jeg ikke skulle være prestevikar? Jeg hadde forsåvidt tenkt at jeg skulle det denne sommeren, hvis jeg bare hadde studert denne våren. Men kanskje det var mulig, likevel?

Vi snakket, og vips var det planlagt praksis i Skjerstad og Misvær menigheter, med Dirk Giselmann som veileder. Etter påske kunne jeg forlate lærervikartimene, og gå inn i en menighet som prestestudent. Det var fantastisk!

Mye av æren for at praksis ble så god en opplevelse, tilfaller Dirk som veileder, alle de flotte menneskene i de to menighetene, og i særdeleshet familien Torsvik/Giselmann som tok meg inn som en av sine, med middager, kveldskaffe og vaffler på lørdagene. Familien min er blitt mye større i år, det er sikkert!

Praksis gled naturlig over i vikariat, med gode ord fra Skjerstad og Misvær i ryggen. Det var fantasktisk flott og skrekkelig skremmende å være prest (eller, prestevikar, men det forstås og oppfattes som prest, eller i det minste som "nesten prest"). Tenk at lille jeg, skulle være prest. Med alle mine mangler og rariteter - skulle jeg kunne egne meg for dette?!?! Det var flere av venninnene som fikk nye innsikter i prestelivet denne sommeren, og i usikkerheten som følger en ny, ung prestedame.

Et av mine siste oppdrag, var å være leirprest på KFUK-KFUM-speidernes krestleir på Kjærringøy. Det var der jeg virkelig falt til ro, som meg selv, i presterollen, da jeg gikk rundt med snippskjorte under speiderskjorta og snakket med ungene rundtom i leiren...! Lange kjøreturer i vakkert landskap, er heller ikke å forakte :)

Og så bar det jo ut på tur. Jeg reiste med et veldig åpent sinn. Jeg skulle ut på oppdagelsesferd, og lære nye ting om livet og meg selv underveis. Helt hva jeg ville finne, hadde jeg ikke tenkt så mye over. Men det var herlig å kjenne på åpenheten, og friheten i den!

Selve turen, og dens innhold er godt beskrevet her på bloggen, så jeg vil ikke dvele ved den så lenge. Mye kan sies om å være på reise, om å se med egne øyne, og om å komme nært innpå livet. Jeg tror egentlig jeg kom nærmest innpå livet da jeg var hjemme, og de gangene jeg besøkte noen jeg kjente. Man kan lett komme til å fjerne seg fra livet når man resier, for det er så mye annet som vil ha ens oppmerksomet, og man oppnår ikke den samme nærheten når man forflytter seg så mye.

De støste øyeblikkene mine fra turen, er nok møtet med Dirk og ledsagerteamet i Betlehem, samt de dagene vi hadde sammen, dagene på Anafora i Egypt, besøket hos Torunn i Nederland, Slovenia og Praha, der jeg besøkte Debora. Det var alltid som å komme hjem, å møte en av dere kjente, underveis!

Vel hjemme i nord, i kald og frossen vinter, mørketid og julestri - har jeg fått kjenne etter, og sett at mye har endret seg de siste årene. Det er ikke lenge siden vintermørket var min værste fiende, og jeg ble pakket inn i vatt med det samme vinteren satte inn. Slik var det ikke å år! Jeg maktet å nye de mørke morgenene, maktet å kjenne på det eksotiske og vakre, i de tidlige solnedgangene, og vinterværet vi hadde.

Tilbake som prest, var det veldig mye nytt å finne ut av. Første gang med barnehagesamlinger, skolegudstjeneste, adventsprekener og juleforberedelser. For ikke å snakke om ny liturgi, og flere mislykkede forsøk på å messe i Nordlandskatedralen (etter tre måneder uten å synge...) Jeg syntes det har vært en hel del tøffere enn sommeren. Ikke rart, egentlig, for det er betydelig mye mer å gjøre i kirka i desember, enn i juli. Og når alt er første gang, krever det litt ekstra forberedelse, og jeg blir litt ekstra spent og urolig. Redd for å gjøre feil, redd for å ødelegge noe fint. Det er vel en av de mest menneskelige erfaringer av alle.

Men mye gikk veldig bra! Og det meste gikk temmelig greit. Jeg vet jeg kunne ha gjort mye bedre, hvis jeg fikk prøve igjen om ett år. Men ingen er fullkommen, i hvert fall ikke prestevikarer på 22 år, som gjør det aller meste for første gang. Det var en ubeskrivelig stor glede, da søsteren til en som var på skolegudstjeneste (som ville vært umåtelig mye bedre, hvis dette var andre gangen jeg ledet en) fortalte at broren på 11 hadde skrytt av gudstjenesten. "Hun snakket om Narnia, og sånt som vi forstår oss på." Wow! Takk Gud for at slike ting finner veien tilbake til usikre unge prestespirer!

Ellers er det et sitat som har fått mye plass hos meg dette året, fra 2 Korinterbrev 12, 9: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Det er nok overskriften for året som har vært - kraften fullendes i svakhet!