Det å sitte på trikken er mangfoldig. Det er sjelden jeg snakker med andre. Oftere lytter jeg. Ser ut i luften. Ut av viduet. Lar andre dele sine liv med hverandre. En trikk kjører forbi. Ute av trafikk. Et merkelig syn. En helt tom trikk, foruten to trikkeførere. Jeg leser ofte på trikken. Ikke skjønnlitteratur, alltid fag. En må bruke tiden til noe fornuftig. Og da er man kanskje unnskylt fra å være fornuftig senere? For jeg er ikke fornuftig. Aller helst vil jeg bare sette meg på et tog til et varmt sted. Jeg er lei av å fryse. Men vil jeg egentlig det? Jeg mener, ville jeg likt å stikke av fra alt og bare søke meg selv? Ville ikke det vært meningsløst? Jo, det ville kanskje det. Kanskje hjelperd et ikke å stikke av fra menighsløsheten. Kanskje. Neste stopp er mitt stopp. Jeg skal av her. Ut i vinteren. Jeg er lei av å fryse.
Tre år senere sitter jeg på gulvet i mitt eget rom, hjemme hos foreldrene mine i Bodø. Vifteovnen som midlertidig erstatter en ødelagt panelovn blåser behagelig på beina mine, og fra datamaskinen lyder musikk jeg kjenner og elsker. Jeg fryser ikke. Og for tiden gjør det meg ingenting at det er kaldt ute. Jeg er ikke frossen, på den måten jeg var da jeg satt på trikken til Nordstrand og skrev notater om ingenting annet enn det som var akkurat da. Jeg har stukket av. Med en måneds varsel forlot jeg jobb og skole, og reiste, ikke til varmere strøk, men hjem. Og her smeltet jeg.
Og så tok jeg turen til varmere strøk. Det viser seg at det ikke handler om å søke seg selv på tur. Man kan søke etter den meningen jeg savnet den dagen på trikken. Man kan søke etter svar på store spørsmål og små spørsmål. Man kan gå på oppdagelse for å finne ut hva man egentlig søker. Jeg gjorde det siste. Og det var ikke menigsløst.
Så får jeg reise tilbake til Oslo, med den klare overbevisning av at skjønnlitteratur er noe av det aller viktigste i min hverdag, og det finnes ikke ufornuftig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar