Ting man kan finne mellom gamle permer...

Jeg fant følgende tekst, i en notatbok fra mitt første år i Oslo, da jeg ryddet i skolebøkene mine i dag...

Det å sitte på trikken er mangfoldig. Det er sjelden jeg snakker med andre. Oftere lytter jeg. Ser ut i luften. Ut av viduet. Lar andre dele sine liv med hverandre. En trikk kjører forbi. Ute av trafikk. Et merkelig syn. En helt tom trikk, foruten to trikkeførere. Jeg leser ofte på trikken. Ikke skjønnlitteratur, alltid fag. En må bruke tiden til noe fornuftig. Og da er man kanskje unnskylt fra å være fornuftig senere? For jeg er ikke fornuftig. Aller helst vil jeg bare sette meg på et tog til et varmt sted. Jeg er lei av å fryse. Men vil jeg egentlig det? Jeg mener, ville jeg likt å stikke av fra alt og bare søke meg selv? Ville ikke det vært meningsløst? Jo, det ville kanskje det. Kanskje hjelperd et ikke å stikke av fra menighsløsheten. Kanskje. Neste stopp er mitt stopp. Jeg skal av her. Ut i vinteren. Jeg er lei av å fryse. 

Tre år senere sitter jeg på gulvet i mitt eget rom, hjemme hos foreldrene mine i Bodø. Vifteovnen som midlertidig erstatter en ødelagt panelovn blåser behagelig på beina mine, og fra datamaskinen lyder musikk jeg kjenner og elsker. Jeg fryser ikke. Og for tiden gjør det meg ingenting at det er kaldt ute. Jeg er ikke frossen, på den måten jeg var da jeg satt på trikken til Nordstrand og skrev notater om ingenting annet enn det som var akkurat da. Jeg har stukket av. Med en måneds varsel forlot jeg jobb og skole, og reiste, ikke til varmere strøk, men hjem. Og her smeltet jeg. 

Og så tok jeg turen til varmere strøk. Det viser seg at det ikke handler om å søke seg selv på tur. Man kan søke etter den meningen jeg savnet den dagen på trikken. Man kan søke etter svar på store spørsmål og små spørsmål. Man kan gå på oppdagelse for å finne ut hva man egentlig søker. Jeg gjorde det siste. Og det var ikke menigsløst. 

Så får jeg reise tilbake til Oslo, med den klare overbevisning av at skjønnlitteratur er noe av det aller viktigste i min hverdag, og det finnes ikke ufornuftig. 

Min daglige bønn

Den andre dagen min tilbake i tjenesten som prest, hadde vi prestesamling. I løpet av den feiret vi også gudstjeneste, og bad denne bønnen:

Herre Jesus Kristus,
jeg gir deg mine hender så jeg kan gjøre ditt verk.
Jeg gir deg mine føtter så jeg kan vandre din vei.
Jeg gir deg mine øyne så jeg kan se med ditt blikk.
Jeg gir deg mine tanker så du kan tenke i meg.
Jeg gir deg mine ånd så du kan be i meg.
Framfor alt gir jeg deg mitt hjerte
så du, også i meg, kan elske din Far
og hele menneskeheten.

Amen.


Arket vi fikk på den gudstjenesten, ligger enda på skrivebordet, like under data-skjermen. Den er blitt min daglige bønn, og den gir meg stor glede. Derfor ville jeg dele den med dere.

Å ta av og å ta på

I dag har jeg (endelig?) postet de to siste innleggene som lå i tekst-programmet på mac'en min, og ikke kom opp mens jeg var på tur. Les særlig det om diskusjonen i Praha - det var en sterk og stor opplevelse. Det må legges til at jeg ellers hadde det fantastisk hyggelig i Praha! Det var herlig å treffe Deborah, og å se byen sammen med henne. Tjekkia er et nydelig land, og det var spesielt å være der akkurat nå, for det var mye fokus på, og flere utstillinger om kommunisttiden. Jeg lærte mye, og må få uttrykke min beundring og respekt for mange av de som gjorde motstand mot diskriminering, sensur og undertrykkelse i de mange årene med kommunisme. Det krever sin mann og sin kvinne for å kjempe i år etter år, når man ikke vet når, eller om, man kommer nærmere målet. 

Nå er det tilbake på jobb, og tid for å ta på seg presterollen igjen. Det er pussig hvordan jeg brukte flere uker på tur på å ta av meg rollen, som jeg nå prøver å ta på igjen. I sommer var det ingenting i verden som var mer naturlig enn å være prest, rollen, skjorta, liturgien og albaen satt akkurat som det skulle. Det litt mer krevende å komme tilbake inn i rollen, men jeg tror på en måte det er bra. Det er en god øvelse å bli mer ydmyk, i livet og i tjenesten! Det skal ikke være bare enkelt å ta av, for så å ta på en rolle som prest. 

(Vekta mi har for øvrig den hatt den motsatte utviklingen: Jeg tok på meg en del på tur, som jeg nå prøver å ta av... Det kunne gjerne vært litt enklere ;-)

Den gangen på en pub i Praha da en diskusjon med en Israelsenn fikk meg til å gråte

Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?

Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.

Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?

Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet. 

Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?

Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig. 

Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre. 

Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november.