Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?
Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.
Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?
Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet.
Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?
Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig.
Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre.
Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar