Ekte partnerskap!

Tenk deg hvis du kunne innvitere alle dem du jobber for til å planlegge jobben din de neste fem årene. Hva tenker du? Slitsomt? Vanskelig? Skjevt? Mange? Hva med å bestemme selv? Vel, jeg har prøvd det, og jeg kan anbefale det!

KFUK-KFUM-global er bistandsorganisasjonen til KFUK-KFUM-speiderne og Norges KFUK-KFUM. Organisasjonen bygger på en streng ideologi om mest mulig likeverdige partnerskap mellom oss i Nord (som sitter på pengene), og de som driver utviklingsprosjekter i land i Sør. Det er en fin tanke, og man kan tilstrebe den så godt man kan. Men når er det kommer til stykket, kan man spørre seg om man faktisk får det til?

Nå har jeg endelig fått se hvordan det kan fungere - i hvert fall når det er på sitt beste. Annet hvert år har Global et såkaldt Advicory Council som skal gi råd med tanke på organisasjonens strategiske prioriteringer i de kommende årene. Advicory Council består av Globals partnere og ansatte og frivillige i Norge. Tanken er at partnerne skal komme med innspill fra sine virkeligheter, sine kompetansefelt og sine erfaringsbakgrunner. Og sånn har det virkelig vært i dag. Jeg er helt målløs over hvor stort partnernes engasjement har vært, og over hvor tydelige anbefalinger vi har fått på våre skisserte problemstillinger. Å sitte slik, sammen med partnerne, og utfordre hverandre har løftet oss enormt i denne prosessen. 20 hoder fra Sudan, Sri Lanka, Kenya, Norge, Storbritannia, Bangladesh, Madagaskar og Palestina tenker langt klokere enn seks ensomme norske hoder....

Det er alltid en utfordring å holde balansen, slik at partnerne kan være modige på å si hva de mener, og hva de er misfornøyde med. Det er faktisk noe av det jeg har hørt oftest siden jeg kom inn i styret til Global; At partnerskap er vanskelige, fordi maktbalansen er skjev og både kompetanse, økonomi og forutsetninger ligger ujevnt i landskapet.

Og, joda. Det er vanskelig. Men du verden: Det er virkelig verdt det!

Stressnivå

Hvis du ikke har sett meg stresset, kjenner du meg ikke spesiellt godt. Jeg har lett for å fare opp, to minutter for sent til det meste, og i panikk over at jeg aldri noen sinne kommer til å rekke bussen, flyet, toget, romfergen og Jesu gjenkomst.

Stress - i særdeleshet hverdagens paniske stress - er ikke fremmed for meg.

Men det finnes to typer stress. Hverdagsstress, og heltidsstress. Det første stresset er mer høylytt, mer synlig og mer irriterende. Men det er ikke helt så farlig som det andre stresset. Heltidsstresset er - i motsetning til hverdagsstresset, innsidestoff. Det er hjertebank og pusteuro, glemskhet og dårlig samvittighet - som regel veldig dårlig samittighet. Heltdsstresset er et symptom på at noe er galt. Arbeidsmengden, eller arbeidsmiljøet eller ett eller annet annet er kommet ut av balanse, og trenger å rettes opp. Det hele er for mye, for fort, for tungt, for slitsomt og for lenge siden sist en hadde ferie. Når heltidsstresset tar over, er det på høy tid å ta ett skritt tilbake og se seg om.

Det siste øver jeg meg ofte på. Jeg må vel innrømme at jeg til tider glir hen imot heltidsstresset, for arbeidsmengden stiger ofte i sammenheng med entusiasmen. Jeg har også opplevd at et vanskelig arbeidsmiljø kan være stressende. Og at omgivelsene - de fysiske rammene - kan stresse, når de ikke er i orden.

Ett skritt tilbake. Å se seg om. Vurdere hva det egentlig er man har gang i. Hva det egentlig er man skal oppnå. Hva det egentlig er som stresser. Planlegge. Se på mulighetene. Velge. Prioritere. Motivere. Puste ut. Samle seg. Fokusere.

Å så igang igjen. Det gjelder å ikke stoppe opp for lenge, for da har oppgavene en slu tendens til å hope seg opp, og bli desto mere stressende. Noen ganger må justeringer til, så hverdagen kommer til å henge bedre sammen, og noen ganger trengs det lange prosesser for å få arbeidsmiljøet til å fungere.

Men mitt beste råd mot stress? Jobb jevnt. Vær i forkant. Planlegg. Og kjenn dine egne begrensninger.

Om jeg så mister toget av og til, og jeg må må av og til lete panisk etter lommeboka som viser seg å ligge akkurat der den skal, så gjør ikke det så mye. Men hvis jeg kan unngå magesåret og et hardt møte med veggen to år fram i tid, ja, da gjør det en verden av forskjell.

Candle for Rwanda

7. april er det 15 år siden det 100 dager lange folkemordet i Rwanda, hvor
Lag en video av deg selv, hvor du sier hvem du er og tenner et lys i håp for Rwanda. Send videoen (max 30 sek, 100 mb) til videos@thehpalliance.org (tips: bruk yousendit.com). For mer informasjon, se hjemmesiden til the hp-alliance.


We have what we need to change the world: We have the power to imagine better!

Den gangen på en pub i Praha da en diskusjon med en Israelsenn fikk meg til å gråte

Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?

Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.

Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?

Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet. 

Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?

Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig. 

Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre. 

Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november. 

Welcome to Palestine

Nå er jeg i Betlehem, Plaestina. Jeg er hos Dirk, prest i Skjerstad og Misvaer, som jeg kjenner godt fra jeg var i praksis i menigheten der. Han er med i et ledsagerprogram, i regi av kirkenes verdensråd. Programmet går ut på å stötte palistinerne, og vaere internasjonale vitner om overgrepene som begås mot den palistinske befolkningen. Se nettsiden her.

I dag har jeg fulgt arbeidet til teamet her i Betlehem. Vi har besökt kontakter i YMCA/YWCA, vaert i flykningeleiren Aida. I morgen skal jeg vaere med til Check Pointet fra Betlehem til Jerusalem. Det blir en opplevelse. Hver dag går mange tusen gjennom de israelske Check Pointene, for å komme til jobb, skole, helsetjenester, böndenes jorder, osv. I Check-Pointet kontollerer israelerne om de som skal krysse har tillatelse til det, de sjekker pass og identitet, alle menn skal gjennom metalldetektorer, og kvinner visiteres. Og hver dag brytes menneskerettighetene her. Overgrep begås i "sikkerhetens" navn.

Det er skrekkelig å se hvordan fiendebildene konstant forsterkes, og informasjonen som kommer ut forvrenges og vendes på hodet. Det er så mye som ikke når nyhetene i Israel og vesten. Vi hörer ikke om de mange enkelthendelsene som preger folks liv her, og om hva hverdagen innebärer og er.

Jeg var i en flyktningeleir i dag, Aida. Der bor det omtrent 5000 mennesker. Familiene har värt der siden 1948, men ingen anser bosetningene som permanente. Over porten er der en stor nökkel, og vår vert i leiren fortalte at alle der har en nökkel i husene sine og at disse hadde stor betydning. Det tok litt tid för jeg forstof hva det handlet om. Nökkelen, er nökkelen til hjemmet de forlot. De ble fortalt at de skulle få komme tilbake etter noen uker. FN regnet med at flyktningene kunne vende hjem etter fem år. De venter enda. Teltene er byttet ut med murhus, skolene er permanente. Men ingen er der for å bli. 60 år er gått, og de venter fortsatt på å vende hjem. Så de tar vare på nöklene.

Her er bloggadressene til noen i teamet:
A Time For Peace av Pat fra USA
The West Bunk av Scott fra Sör-Afrika

Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.

Ei bok, en kaffe og mange timer

Dette har vært en litterær dag for meg. I natt måtte jeg lese ferdig en spennende bok, og da jeg våknet i morges var det første jeg tenkte at jeg måtte få tak i fortsettelsen. Den hadde de ikke i bokhandelen, så jeg må vente. Helt til i morgen, så jeg kan låne den av ei venninne.

I stedet leste jeg noe annet i dag, ei inspirerende bok om litteraturvitenskap. Hva er det engentlig som spiller inn når vi prøver å forstå en tekst? Jeg brukte dagen til å sitte på cafe, med en cappucino og boka mi, og dagdrømme og lese og lytte til musikk og se på folk. En deilig dag. Alt jeg savnet var papir og blyant, for jeg tror jeg kunne skrevet noe vakkert, eller kanskje noe klokt, der jeg satt helt til jeg var så kald på føttene at jeg måtte gå hjem.

Her hjemme fant jeg bøker som jeg enda ikke var ferdig med, og jeg har lest i timesvis. Det har jeg ikke gjort på mange år. Ikke sånn som dette. Jeg har aldri hatt fri, og tid og fred, til å lese i timesvis. Feriene har jeg brukt sammen med andre, og da her jeg jo måttet disponere tiden så jeg fikk nytt deres herlige selskap. Det er ensomhetens gave å kunne lese i timesvis. For meg er det en side ved livet som fortjener å nytes, slik livet fortjener å nytes i sin helhet.

Gi meg en bok, en kaffe og mange timer, og jeg vil lese!


Bok + kaffe = sant!


Elephant House Café, er en av de mange Edinburgh cafeene hvor Harry Potter er blitt til!

Top Model

I kveld har jeg sittet med to av speiderne mine og sett American Top Model. Utrolig hyggelig kveld egentlig :) Målet var å få noen innspill til kulturanalyseoppgaven min om Top Model og hvordan det påvirker utseende og idealer hos ungdommene. Blir ekstra spennede ettersom jeg har sett hele den norske serien nå i høst. Må innrømme at lille Norge er mindre, men litt mere hyggelig enn USA. Alt er så utrolig mye kjappere og speeda. Tror ellers Tyra Banks er en bra rollemodell for mange, hun trekker fram de andre sidene ved folk, og det er bra. Men du verden, hun er high spirited...

Må bare si at speiderne mine har så rett i at det er forskjell på hva som er pent på en modell og hva som er pent blant helt vanlige mennesker. Det er ikke det ekstreme som er pent (ikke engang for ungdommene), men det vanlige. For det handler ikke om å være penest, men om å være som alle andre. Jeg håper de vet at det er innsiden som betyr noe! Men de er bra jenter, disse speiderne mine ;)

Fattigdom...

Husker du kampanjen make poverty history?
Hva skjedde egentlig med den? De hvite armbåndene vi gikk rundt med i hele 2005. Er verden blitt et bedre sted? Jeg kom over noen nettsteder som har holdt tråden. Det som ligger der er stortsett i forhold til verdensdagen mot fattigdom som var 17. oktober, men hey - fattigdom er aktuelt så lenge den eksisterer!

Vi nærmer oss den tiden av året der det brukes mest penger i varehandelen, på oss selv og på våre nærmeste. Vi godter oss i vår rikdom, vi nyter at vi har det godt. Vi lever i vår verden og i vår livsstil. Er det galt da? Både ja og nei. På en måte er det galt at vi ukritisk følger en strøm av forbruk og frådsing, men samtidig er det ikke meningen at vi skal leve utenfor samfunnet vi er en del av. Husverten min i fjor (en virkelig helt!) pleide å si at det var en gave å være rik, det var en tillittserklæring fra Gud. Vi har fått tillitt til å forvalte rikdommen på jorda. Så er spørsmålet da hvordan vi gjør det? Jeg er ikke noe englebarn; Jeg har send ønskeliste til familien senest i dag... Og jeg har sett dyp fattigdom i India. Og har venner i Afrika som ikke har råd til utdannelse, med mindre de gifter seg da. Kanskje jeg må fikse litt på ønskelista...

Sjekk disse sidene. Tenk litt. Forvalt!

www.un.org/events/poverty/2006/
www.giossjulatilbake.no
www.framtiden.no/

Macbook

Fryd og glede!
Nå blir det Mac på meg óg! Og så har de så fint tilbud hvis du kjøper både Mac og Ipod, så da skal jeg ha det og :) Med inngravert sitat, et iransk ordtak faktisk: Musikk er knirkingen i paradisets porter. Er blitt fan av www.ordtak.no :)

Ellers sitter jeg nå her og skriver rapport fra India, fra tid til annen avbrudt av å skrive lange innlegg til yahoo gruppa vi fra JLS deler. Om speiding i Norge, for å diskurere lure ting, og høre hvordan hverandre har det. Og så kom jeg over et dikt da, som noen sendte til oss da vi var i India, og det er så bra, så her kommer det:

THESE WOMEN BESIDE ME
When I look at their faces,
I always see interest and patience.
I see smiles and honest expressions
from these women beside me.

When I listen to them,
I hearlaughter, stories of life and mutual
experiences that I share
with these women beside me.

When I begin to know them, I
know them as mothers, wives, teachers,
nurses and much more. They are
much more, these women beside me.

When I am with them, they inspire me
to try. They encourage me and include me.
I always feel welcomed by
these women beside me.

When I tell people about them,
I say they are Guiders.
They are not aboveme or below me.
I am thankful to know these women beside me.