Årskavalkade

Jeg liker ikke nyttår spesielt godt. Det er noe med opphausede milpæler som egentlig bare er en dag i mengden, men som får en spesiell betydning, bare fordi vi velger å feire akkurat der og da.

Men jeg liker å se tilbake på tiden som har vært. Jeg liker å se at ting forandrer seg. Selv om det kan være både godt og trist. Det er interessant å tenke på, at for akkurat ett år siden var jeg et helt annet sted, med verden og meg selv. For akkurat ett år siden, satt jeg på kjøkkenet i Hvidovre, med mine tre søstre, og lurte fælt på hva jeg skulle finne på. Det var en rastløshet, eller en trang til forandring, trang til liv, i meg som jeg måtte finne et utløp for, og enda et år med studier ville ikke vært nok.

Man må bryte vaner, for å lage nye. Jeg må helt ut av et gammelt mønster, før jeg kan lage et nytt. Og det var det jeg ville, der jeg satt på kjøkkenet i Hvidovre. Jeg ville ut og leve litt mer intenst, jeg ville være mer tilstede, mer impulsiv og mer lyttende tilstede i mitt eget liv. Dette, lange, innlegget, er min fortelling om året som har gått. Det kunne vært et julebrev, men jeg skrev ikke sånne i år. Her er min oppsummering av et år, som for meg ble ganske spesielt.

Dere som leser, vet at jeg sa opp jobb og søkte permisjon fra studiene. Flyttet alt jeg eide (med unntak av kokebøkene som enda ligger hos Ragnhild..) hjem til Bodø, og søkte jobb her. Jeg begynte som lærervikar på Bodø Voksenopplæring, som norsklærer for fremmedspråklige. Deretter fikk jeg også jobb som vikar på Bankgata ungdomsskole, som lærer i alt fra naturfag og gym til krl og spansk. Særlig spansken var utfordrende, siden jeg ikke kan et ord spansk...

Man får virkelig ta seg selv i bruk som lærervikar! Du må tenke fort. Forberede en time på ti minutter, lete fram oppskriften på geometriske konstruksjoner i løpet av sekunder, balasere mellom streng og rettferdig, være oppmerksom på elevenes behov, late som om du har oversikt over 24 nye navn etter to skoletimer og mye mye mer. Jeg fikk virkelig ta i bruk nye sider av meg selv, og strekke meg, for å se hva jeg virkelig kunne få til.

Det var mens jeg jobbet som lærer, at jeg oppdaget begrepet fritid. Når man er ferdig på jobb klokka tre, og ikke vet hva som kommer neste dag, har man virkelig fri om ettermiddagen. Kveldene blir ikke bare desperate forsøk på å hente seg inn til en ny dag på jobb, men åpne muligheter til å gjøre hyggelige ting. Lese, besøke venner, lage mat, ordne hjemme... En verden av muligheter, jeg aldri før forstod hvordan mennesker kunne ha overskudd til å ta del i, midt i en travel uke.

Så kom den ganske viktige dagen, da jeg møtte Elin Vangen i Storgata. Jeg fortalte at jeg var hjemme, og ville jobbe så mye som mulig i en periode. Prosten slo til, og spurte om jeg ikke skulle være prestevikar? Jeg hadde forsåvidt tenkt at jeg skulle det denne sommeren, hvis jeg bare hadde studert denne våren. Men kanskje det var mulig, likevel?

Vi snakket, og vips var det planlagt praksis i Skjerstad og Misvær menigheter, med Dirk Giselmann som veileder. Etter påske kunne jeg forlate lærervikartimene, og gå inn i en menighet som prestestudent. Det var fantastisk!

Mye av æren for at praksis ble så god en opplevelse, tilfaller Dirk som veileder, alle de flotte menneskene i de to menighetene, og i særdeleshet familien Torsvik/Giselmann som tok meg inn som en av sine, med middager, kveldskaffe og vaffler på lørdagene. Familien min er blitt mye større i år, det er sikkert!

Praksis gled naturlig over i vikariat, med gode ord fra Skjerstad og Misvær i ryggen. Det var fantasktisk flott og skrekkelig skremmende å være prest (eller, prestevikar, men det forstås og oppfattes som prest, eller i det minste som "nesten prest"). Tenk at lille jeg, skulle være prest. Med alle mine mangler og rariteter - skulle jeg kunne egne meg for dette?!?! Det var flere av venninnene som fikk nye innsikter i prestelivet denne sommeren, og i usikkerheten som følger en ny, ung prestedame.

Et av mine siste oppdrag, var å være leirprest på KFUK-KFUM-speidernes krestleir på Kjærringøy. Det var der jeg virkelig falt til ro, som meg selv, i presterollen, da jeg gikk rundt med snippskjorte under speiderskjorta og snakket med ungene rundtom i leiren...! Lange kjøreturer i vakkert landskap, er heller ikke å forakte :)

Og så bar det jo ut på tur. Jeg reiste med et veldig åpent sinn. Jeg skulle ut på oppdagelsesferd, og lære nye ting om livet og meg selv underveis. Helt hva jeg ville finne, hadde jeg ikke tenkt så mye over. Men det var herlig å kjenne på åpenheten, og friheten i den!

Selve turen, og dens innhold er godt beskrevet her på bloggen, så jeg vil ikke dvele ved den så lenge. Mye kan sies om å være på reise, om å se med egne øyne, og om å komme nært innpå livet. Jeg tror egentlig jeg kom nærmest innpå livet da jeg var hjemme, og de gangene jeg besøkte noen jeg kjente. Man kan lett komme til å fjerne seg fra livet når man resier, for det er så mye annet som vil ha ens oppmerksomet, og man oppnår ikke den samme nærheten når man forflytter seg så mye.

De støste øyeblikkene mine fra turen, er nok møtet med Dirk og ledsagerteamet i Betlehem, samt de dagene vi hadde sammen, dagene på Anafora i Egypt, besøket hos Torunn i Nederland, Slovenia og Praha, der jeg besøkte Debora. Det var alltid som å komme hjem, å møte en av dere kjente, underveis!

Vel hjemme i nord, i kald og frossen vinter, mørketid og julestri - har jeg fått kjenne etter, og sett at mye har endret seg de siste årene. Det er ikke lenge siden vintermørket var min værste fiende, og jeg ble pakket inn i vatt med det samme vinteren satte inn. Slik var det ikke å år! Jeg maktet å nye de mørke morgenene, maktet å kjenne på det eksotiske og vakre, i de tidlige solnedgangene, og vinterværet vi hadde.

Tilbake som prest, var det veldig mye nytt å finne ut av. Første gang med barnehagesamlinger, skolegudstjeneste, adventsprekener og juleforberedelser. For ikke å snakke om ny liturgi, og flere mislykkede forsøk på å messe i Nordlandskatedralen (etter tre måneder uten å synge...) Jeg syntes det har vært en hel del tøffere enn sommeren. Ikke rart, egentlig, for det er betydelig mye mer å gjøre i kirka i desember, enn i juli. Og når alt er første gang, krever det litt ekstra forberedelse, og jeg blir litt ekstra spent og urolig. Redd for å gjøre feil, redd for å ødelegge noe fint. Det er vel en av de mest menneskelige erfaringer av alle.

Men mye gikk veldig bra! Og det meste gikk temmelig greit. Jeg vet jeg kunne ha gjort mye bedre, hvis jeg fikk prøve igjen om ett år. Men ingen er fullkommen, i hvert fall ikke prestevikarer på 22 år, som gjør det aller meste for første gang. Det var en ubeskrivelig stor glede, da søsteren til en som var på skolegudstjeneste (som ville vært umåtelig mye bedre, hvis dette var andre gangen jeg ledet en) fortalte at broren på 11 hadde skrytt av gudstjenesten. "Hun snakket om Narnia, og sånt som vi forstår oss på." Wow! Takk Gud for at slike ting finner veien tilbake til usikre unge prestespirer!

Ellers er det et sitat som har fått mye plass hos meg dette året, fra 2 Korinterbrev 12, 9: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Det er nok overskriften for året som har vært - kraften fullendes i svakhet!

Ting man kan finne mellom gamle permer...

Jeg fant følgende tekst, i en notatbok fra mitt første år i Oslo, da jeg ryddet i skolebøkene mine i dag...

Det å sitte på trikken er mangfoldig. Det er sjelden jeg snakker med andre. Oftere lytter jeg. Ser ut i luften. Ut av viduet. Lar andre dele sine liv med hverandre. En trikk kjører forbi. Ute av trafikk. Et merkelig syn. En helt tom trikk, foruten to trikkeførere. Jeg leser ofte på trikken. Ikke skjønnlitteratur, alltid fag. En må bruke tiden til noe fornuftig. Og da er man kanskje unnskylt fra å være fornuftig senere? For jeg er ikke fornuftig. Aller helst vil jeg bare sette meg på et tog til et varmt sted. Jeg er lei av å fryse. Men vil jeg egentlig det? Jeg mener, ville jeg likt å stikke av fra alt og bare søke meg selv? Ville ikke det vært meningsløst? Jo, det ville kanskje det. Kanskje hjelperd et ikke å stikke av fra menighsløsheten. Kanskje. Neste stopp er mitt stopp. Jeg skal av her. Ut i vinteren. Jeg er lei av å fryse. 

Tre år senere sitter jeg på gulvet i mitt eget rom, hjemme hos foreldrene mine i Bodø. Vifteovnen som midlertidig erstatter en ødelagt panelovn blåser behagelig på beina mine, og fra datamaskinen lyder musikk jeg kjenner og elsker. Jeg fryser ikke. Og for tiden gjør det meg ingenting at det er kaldt ute. Jeg er ikke frossen, på den måten jeg var da jeg satt på trikken til Nordstrand og skrev notater om ingenting annet enn det som var akkurat da. Jeg har stukket av. Med en måneds varsel forlot jeg jobb og skole, og reiste, ikke til varmere strøk, men hjem. Og her smeltet jeg. 

Og så tok jeg turen til varmere strøk. Det viser seg at det ikke handler om å søke seg selv på tur. Man kan søke etter den meningen jeg savnet den dagen på trikken. Man kan søke etter svar på store spørsmål og små spørsmål. Man kan gå på oppdagelse for å finne ut hva man egentlig søker. Jeg gjorde det siste. Og det var ikke menigsløst. 

Så får jeg reise tilbake til Oslo, med den klare overbevisning av at skjønnlitteratur er noe av det aller viktigste i min hverdag, og det finnes ikke ufornuftig. 

Min daglige bønn

Den andre dagen min tilbake i tjenesten som prest, hadde vi prestesamling. I løpet av den feiret vi også gudstjeneste, og bad denne bønnen:

Herre Jesus Kristus,
jeg gir deg mine hender så jeg kan gjøre ditt verk.
Jeg gir deg mine føtter så jeg kan vandre din vei.
Jeg gir deg mine øyne så jeg kan se med ditt blikk.
Jeg gir deg mine tanker så du kan tenke i meg.
Jeg gir deg mine ånd så du kan be i meg.
Framfor alt gir jeg deg mitt hjerte
så du, også i meg, kan elske din Far
og hele menneskeheten.

Amen.


Arket vi fikk på den gudstjenesten, ligger enda på skrivebordet, like under data-skjermen. Den er blitt min daglige bønn, og den gir meg stor glede. Derfor ville jeg dele den med dere.

Å ta av og å ta på

I dag har jeg (endelig?) postet de to siste innleggene som lå i tekst-programmet på mac'en min, og ikke kom opp mens jeg var på tur. Les særlig det om diskusjonen i Praha - det var en sterk og stor opplevelse. Det må legges til at jeg ellers hadde det fantastisk hyggelig i Praha! Det var herlig å treffe Deborah, og å se byen sammen med henne. Tjekkia er et nydelig land, og det var spesielt å være der akkurat nå, for det var mye fokus på, og flere utstillinger om kommunisttiden. Jeg lærte mye, og må få uttrykke min beundring og respekt for mange av de som gjorde motstand mot diskriminering, sensur og undertrykkelse i de mange årene med kommunisme. Det krever sin mann og sin kvinne for å kjempe i år etter år, når man ikke vet når, eller om, man kommer nærmere målet. 

Nå er det tilbake på jobb, og tid for å ta på seg presterollen igjen. Det er pussig hvordan jeg brukte flere uker på tur på å ta av meg rollen, som jeg nå prøver å ta på igjen. I sommer var det ingenting i verden som var mer naturlig enn å være prest, rollen, skjorta, liturgien og albaen satt akkurat som det skulle. Det litt mer krevende å komme tilbake inn i rollen, men jeg tror på en måte det er bra. Det er en god øvelse å bli mer ydmyk, i livet og i tjenesten! Det skal ikke være bare enkelt å ta av, for så å ta på en rolle som prest. 

(Vekta mi har for øvrig den hatt den motsatte utviklingen: Jeg tok på meg en del på tur, som jeg nå prøver å ta av... Det kunne gjerne vært litt enklere ;-)

Tog, tog, tog...

Nå har jeg tatt mye tog de siste ukene. Ingen kan krangle på det. Og togene har stort sett vært pålitelige. Vi har vært forsinkede, inntill flere ganger, men da har togselskapene holdt kontakten med korresponderende tog, for de reisende som skulle videre. 

En gang klarte de ikke det, da jeg kom fra Hamburg til København. De fikk ikke tak i nattoget til Stokholm, og de som skulle vært med det fikk i stedet en natt på hotell. Men de fikk beskjed i god tid innen vi nådde København. De viste hva som kom, og hadde muligheten til å begynne å innrette seg i god tid. Informasjon er viktig. Å gi god, tidlig og tydelig informasjon er en måte å vise respekt for sine kunder, de reisende. For de må planlegge, de må ha oversikt. De er ikke objekter, postsekker eller pakker, som bare skal fram før eller siden. De er personer med ansvar for hvor de befinner seg, og når de kommer dit de skal. Å gi dem informasjonen de trenger, er å vise respekt for deres selvstendighet og behov for kontroll over sin egen situasjon. 

Men i dag, og derfor dette blogginnlegget, opplevde jeg at toget først ble forsinket, og så kansellert, uten at noen kommenterte eller spurte etter om reisende skulle videre. Da vi spurte fikk vi vite at det kunne de ikke svare på enda. De skulle nok finne på noe. 

Så der stod vi, på plattformen i Helsingborg, og ventet på det neste toget. Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke mitt neste tog, og at det var siste togforbindelse til Oslo. Men jeg vet også at det går busser, både fra Malmø og Gøtteborg. Det aner meg at jeg ikke rekker noen dagbuss fra Gøteborg, og jeg vet tilfeldigvis at nattbussen går forbi der i fire-fem-tiden om natten. Da ville det være mer behagelig å ta toget til Malmø, og rekke samme buss der kl ett. Sånne vuderinger gjør jeg meg. Jeg er en ansvarlig type. Jeg leter etter plan B. 

Men hvordan skal jeg vite om jeg bør iverksette plan B, når ingen forteller meg noe? Skal jeg bare stå og vente på et tog, i full uvisse om det kommer til å bety at jeg strander i Gøtteborg for natten? Det er mange steder jeg heller ville vært strandet! 

Hvis dette var fly...

Hvis dette var fly, hadde der vært mye som gjorde det mindre komplisert. Baggasje, for eksempel. Jeg har mye baggasje, og ser ikke særlig mye fram til å drasse det med meg fram og tilbake i Gøtteborg. På fly, tar flyselskapet seg av baggasjen for deg. Tidsrammer, er et annet eksempel. Det går flere fly, og når de går, bruker de kortere tid på å rekke fram. Tog derimot, går sjelden. Mister du ett er det mange timer til neste, og reisetiden var ikke akkurat kort i utgangspunketet. 

Som flypassasjer har man langt tydeligere rettigheter, Man vet omtrent hva man har å forholde seg til, og man vet hvilke flyselskaper som ikke gir garantier. Det samme gjelder ikke på tog. Passasjerrettigheter på tog er tememlig udefinert og ukjent. Og så kan man snakke om holdning og kultur. De flyselskapene jeg har flydd med, har respekt for min tid og mine forpliktelser. Det virker det ikke som om man har hos togselskapene. De som reiser med tog har jo så god tid! Ellers ville de jo tatt fly. 

Hvis jernbanen skal kunne konkurrere med flytrafikken, må dette siste endre seg. Hvis man ikke blir tatt seriøst som reisende vil passasjerer ikke bruke toget ved seriøse anledninger, når de skal til møter, på arbeidsreiser, i bryllup eller på legebesøk. 

Men det er vel et spørsmål om både vilje, kultur og rutiner. 

Nå har jeg klaget fra meg, og jeg har bare en ting til å si: Det var godt å få ut frustrasjonen!

Den gangen på en pub i Praha da en diskusjon med en Israelsenn fikk meg til å gråte

Dette er en historie som fortjener sitt eget blogginnlegg. Ikke fordi den er spesielt storslått, eller viktig, men fordi den er akkurat det den er. Og kanskje det er litt viktig likevel?

Dette er en historie om å se to forskjellige ting når man ser på nøyaktig det samme. Dette må ikke blandes sammen med det å forstå det man ser forskjellig, og de problemene det kan gi. For dette handler om hvilke rene, faktiske observasjoner gjort i samme del av verden, kan sprike milevidt fra hverandre.

Jeg har før skrevet om mine observasjoner i midtøsten, og vil ikke spille tiden til deg som leser på å gjøre det igjen. Jeg har også henvist til andre som skriver, til kilder jeg har tillitt til. Jeg opplever at jeg har et rimelig overblikk over virkeligheten i Israel og Palestina. Jeg har ikke detaljerte kunnskaper, eller videre sammfunns- og kulturvitenskapelig innsikt i konflikten. Men jeg har sett den, med egne øyne. Jeg har sett inn i øynene til redde israelere, og til desperate palistinere. Det må da telle for noe?

Denne israelsvennen, i mangel av en annen beskrivelse, har også vært der. Har sett mye, og bodd lenge i Israel. Han snakker hebraisk og arabisk. Men han ser noe helt annet enn hva jeg ser. Han ser et helt folk som er beredt for terror mot sivile mål. Han ser et israelsk folk som lider. Han ser bosetninger som forsvinner, og et israel som holder nye bosetninger for ulovlige. Han ser et Israel som forsvarer sine grenser, og som gjennom mur og check-points oppnår et minstekrav av sikkethet. 

Han ser akkurat det motsatte av det jeg ser, og han så meg som et offer for palistinsk propaganda. Vi har begge vært der. Vi har begge sett virkeligheten av konstruksjoner og konstillasjoner. Vi har begge snakket med folk på begge sider av konflikten. Så hvordan er det da mulig at vi ser så forskjellige ting?

Det er her jeg begynner å gråte. Jeg gjør det også nå som jeg skriver, fordi det er så uvirkelig. 

Selv de tidligere israelske soldatene jeg har snakket med, har sett det samme som meg. Selv om de forstår det annerledes. Og det kan jeg forstå. Vi forstår det vi ser ut fra våre ulike utgangspunkt og erfaringer, og derfor står vi på ulike sider i en konflikt. Virkeligheten, sannheten, er vårt felles utgangspunkt for uenighet, og dermed vårt utgangspunkt for å forstå hverandre. 

Hvorfor gråt jeg? Fordi vi ikke en gang kunne ha dette felles utgangspunktet, vi kunne ikke en gang prøve å forstå hverandre. Vi hadde ingenting. Vi kunne like gjerne sittet på forskjellige kloder. Og det er verdt å gråte over, på en pub i Praha, en vinterkveld i november. 

Brno (byen med det noe morsomme navnet...)

Sist jeg var i Brno, var på interrail med Gunnar i 2001. Den gang overnattet vi hos Thomas, en herlig mann vi ble kjent med i Taizé. Desverre har jeg mistet adressen hans, og jeg vet at han har flyttet. Men jeg forbinner Brno med de hvite rosene vi kjøpte til ham da vi dro, og en nydelig bykjerne.

Det har seg desverre slik, at Brno ikke får mange turister utenom høysesongen. Hostellet som guideboken min foreslo, var for eksempel bare åpent om sommeren. Så jeg måtte ut å lete etter et sted å overnatte. Jeg stoppet gankse mange på gaten, men de fleste kunne ikke engelsk, eller ville ikke stoppe. Endelig forbarmet en dame med to barn seg over meg, og forklarte at det visst nok var et hostel i nærheten av et kjent hotell, hvis jeg tok trikk nummer en fire stopp: Det var bare å spørre når jeg kom dit.

Der hadde jeg desverre ikke noe hell. De få som kunne engelsk ante ikke noe om noe hostell, men til slutt fant jeg da veien til et hotell. Det var ikke billig, men heller ikke superdyrt, så jeg ble der for natten. (Jeg var begynt å tenke at alternativet ville vært å sove på en benk i parken, eller på togstasjonen, og helt så modig er jeg ikke...)

Men alt vel!

I Ljubljana

Jeg bodde midt i gamlebyen, like ved elva. Perfekt utgangspunkt for a andre opp og ned gater, hvilket ser ut til å være min favorittaktivitet som turist. Jeg besøkte også Ljubljanas slott, som ligger på en bratt bakketopp og har en nydelig utsikt over byen. Jeg angrer litt på at jeg ikke tog meg tid til å besøke de moderne galleriene i byen, og heller ikke parken som ligger kort vei fra bykjernen og går over i skog. Men det var så mye som skjedde i gatene!

Jeg kom en torsdag, og brukte fredag til å finne fram og besøkte slottet. Allerede lørdag var det fullt liv i byen, med en vinfestival på gang. Masse folk i gatene, vinsmaking og gatemarked. Nå og da dukket det til og med opp et trekkspillag, eller en folkedansgruppe.

På kvelden var jeg ute og spiste med ei jente fra Spania, som også reiste alene, og hadde reist gjennom Balkan. Det er virkelig hyggelig å ikke spise alene :)

Neste morgen hadde jeg besluttet å dra videre, til Brno i Tjekkia. Da jeg stod opp var det igjen fullt liv i gatene, med loppemarkedsboder overalt. Nesten synd å dra videre, men jeg kommer jo tilbake en gang!

Hvorfor Ljubljana..?

Mange jeg har møtt underveis har spurt hvorfor jeg skulle nettopp dit. Det er jo en vakker by, kjent for å være lik Praha, men mindre med færre turister. Men når sant skal sies er det et stykke reisevei, når man er på en kort interrail-tur.

Det har seg sånn at jeg har hatt uavsluttede saker (unfinished busines) med Ljubjiana lenge.

Det hele begynte med en bok av Paolo Choelo, "Veronika vil dø". Det er en spennende bok, i hvert fall hvis man liker Choelos litt spesielle stil og måte å knytte filosofi og fortelling sammen på. Den gjorde inntrykk på meg, da jeg lesten den en gang for lenge siden (kan jeg ha vært rundt 15..?)

Boken handler om Veronika, som bor i Ljubjiana og jobber som biblotekar. Hun bor alene i et rom i den gamle klostergården, og har lite som betyr noe særlig i livet sitt. Ganske disatansert, og med en stor posjon selv-ironi, planlegger hun sitt eget selvmord, med sovetabletter.

Mens hun sitter på rommet sitt, og venter på at pillene skal virke, leser hun i et blad. En journalist skriver om en konfernse som fant sted i Ljubjiana, men avslører sin store uvitenhet om byen og landet. Hun skriver et brev til journalisten, bare for å fylle tiden, og legger i det i bladet med et smil: Når de finner det vil de undre seg over at det var dette hun var oppbrakt over da hun tok sitt eget liv.

Men Veronika dør ikke. Hun blir funnet, og kommer på sykehus. Det er egentlig der historien begynner. Den er ikke mørk og trist, som temaet skulle tilsi, men fantasifull, vakker og ganske merkelig. Jeg anbefaler den gjerne!

Siden jeg leste den boka, har jeg hatt veldig lyst til å vandre i Ljubjianas gater forbi biblioteket og statuen av den ene kjente forfatteren (som jeg eiendommelig nok ikke husker navnet på), og minnes Veronika, som oppdaget store ting ved små midler. Jeg sier ikke mer - les boka!

For drøye sju år siden, da jeg var på interrail sammen med min eks-kjæreste, Gunnar, dro vi nesten til Slovenia. Med det mener jeg at vi satt på et togsett fra Tyskland, som skulle dele seg i Østerrike. Halve toget skulle til Wien, resten til Ljubjiana. Men i siste liten ombestemte vi oss. I følge sikre kilder hjemme i Norge var vi ikke godt nok vaksinert til å besøke Slovenia, så vi gikk gjennom toget og slo oss ned i delen som skulle til Wien. Hvilket var ganske flott det også!

Så fikk jeg lov til å gå med drømmen om Ljubljana noen år til. Til jeg endelig kom dit, etter en natt og en halv dag på toget (ehm, Bodø-Oslo avstand ;-) Utrolig gøy! Slovenia er et nydelig land, med fjell i vest, skoger i øst og ca. 40 km kystlinje.

I midten ligger Lubljana, en nydelig by, nede i en dal. At den ligger så lavt gir mye tåke og dis fra fjellene rundt. Midt gjennom byen renner ei elv, som deler den gamlebyen fra det litt nyere sentrum. Byen sprer seg utover fra en levende, og vakker bykjerne. Mer om det i eget innlegg!

Paris

Every time I look down on this timeless town
whether blue or gray be her skies.
Whether loud be her cheers or soft be her tears,
more and more do I realize:

I love Paris in the springtime.
I love Paris in the fall.
I love Paris in the winter when it drizzles,
I love Paris in the summer when it sizzles.

I love Paris every moment,
every moment of the year.
I love Paris, why, oh why do I love Paris?
Because my love is near.



Nat King Cole/Cole Porter

OK, så er det ikke akkurat kjærlighet på gang i Paris eller omegn, men jeg syntes fortsatt paris er en nydelig by! Masse sære skjønne ting med Paris, som bare er fantastiske. For eksempel er det trådløst internett i mange parker, gratis. For eksempel er det flere caféer enn fast food steder. For eksempel kan man kjøpe crêpes over alt. For eksempel kan alle være kunstnere i Paris. For eksempel er her masse folk på alle gater og streder, hele tiden!

Jeg var på vandretur gjennom byen, og gikk fra Place de la Republique via Centre Pompidou til Quatier Latin, Sorbonne og Patheon. Det var nydelig vær, og jeg satt på en bro og skrev postkort og tegnet i en halvtime uten å fryse..! Deilig når det egentlig skal være vinter.

Om kvelden den 4. november var jeg ute og lette etter et godt sted å se valget i USA på TV. Det fant jeg ikke, men så litt på nettet da jeg kom tilbake til hostellet midt om natten. Med god magefølelse og spente nærver gikk jeg og la meg, og våknet til sms fra søsteren min. Hun skrev bare "Til lykke!". Det tok et øyeblikk før jeg skjønte hva det handlet om.... Det er en gledelig dag, for oss som håper på en forandring i USAs utenrikspolitikk! Det var godt stemning ved frokostbordet på hostellet, med unntak av en enkelt amerikaner som hadde stemt på McCain.

Selv om det ble betydelig kaldere og våtere de neste dagene, er Paris fortsatt en sånn by at jeg kan stoppe opp hvor som helst, ta opp en bok (eller datamaskinen min) og bare være. Jeg satt på cafe i flere time og så valgnattens taler på web-tv, oppdaterte meg på diskusjonsforumer, video-blogger og andre Harry Potter nerditeter. Deilig!

Må foresten nevne at boken til web-vertinne Melissa Anelli kom ut 4.november: Harry A History. The true story of a boy wizard, his fans and life inside the Harry Potter phenomenon. Det kommer et eget blogginlegg om det, etter hvert.

Sjømannkirke

Sjømannskirken i Rotterdam er virkelig en sjømannskirke! De besøker over tusen skip i året, og har et mål om å rekke innom minst tre båter med norsk mannskap hver dag. 

Jeg fikk lov til å være med Torunn på havnebesøk, og det var litt av en opplevelse. Rotterdam er en gigantisk havneby, med havnenummer opp til 9000 (eller er det fler, Torunn?). Du kjører over store industriområder for å komme til havnene, som heldigvis er godt skiltet. 

Mange steder har Sjømannskirken fått noen av oppgavene som egnentlig tilhører Sjømannsvelferden. De leverer aviser, kasser med bøker, og kan ta seg av eventuelle andre erender for sjøfolkene. Hver dag ser den som har havnevakt på listen over båtene, og finner ut hvilke som skal få besøk den dagen (f.eks. de som ligger kortest i havn) og lager en kjørerute for å besøke båtene. Man må melde ifra til havneterminalene om at man kommer, og registreres med passnummer, navn og erend. 

I datasystemet har de lister over hvilke aviser som leses på hver båt. Disse tar man med seg ombord, og leverer til sjøfolkene. Hvis de har tid og lyst kan man bli litt, ta en kaffe eller bare en prat. Mange er alene som normenn på båtene, og da er det godt å snakke litt norsk. Dessuten kan det jo være hyggelig å se et annet ansikt enn dem man har vært på sjøen med i ukesvis. 

Det blir færre og færre norske sjøfolk. Det er rart å tenke på, for jeg vet jo at jeg bare må en generasjon bak, før alle menn i min familie dro til sjøss. Det var en del av å bli voksen, for menn altså..! Sjøfarten har heller i den status den en gang hadde, og derfor er det kanskje desto viktigere å vise sjøfolkene at vi setter pris på innsatsen deres. Sjø og hav er en viktig side av livet, for oss som bor og hører hjemme langs kysten!

Oppdatering

Nå er det pinlig lenge siden det har kommet noen oppdateringer her på bloggen, særlig hvis jeg inrømmer at jeg har hatt relativt stabil internett-tilgang i tre uker nå... Men det er jo sånn det går. Plutselig er man ikke helt i blogge-modus, og da blir det lite å fortelle om.

Siden sist har jeg tilbragt inntill flere dager i Jordan (har flotte bilder som kommer opp en av dagene), og to uker i Danmark. Hadde lyst på litt familie-tid, og da var det deilig å kunne få akkurat det!

Nå er jeg i Nederland, i Rotterdam, hos Torunn som jobber i Sjømannskirken her. Det er rart med det, i den norske kirka blir man alltid veldig godt mottatt som teologi-student, enten det er i Norge eller i utlandet. Alle er ganske interesserte i å rekruttere deg til nettopp deres område. Det er prestemangelen i et nøtteskall ;-)

Med base her i Rotterdam har jeg fått besøkt Amsterdam (flott by, vil gjerne på jente-tur dit med alle mine søstre!). Fikk sett Van Gogh museet, og det var en stor opplevelse for en Van Gogh fan som meg!

Fredag, natt til lørdag ble det feiret Halloween i Rotterdam som så mange andre byer verden over. Jeg var (selvfølgelig) kledd ut som heks, med Luna Lovegood som inspirasjon, men med min egen stil. Alle vet jo at jeg i all hemmelighet gikk på Hogwarts mens mine jevnaldrende slet seg gjennom ungdomsskole og videregående.

I USA er det en bevegelse for å gjøre 1. November til Harry Potter Day. Der borte har de en dag for det meste, men jeg må innrømme at tanken tiltaler meg. Litt som speiderpikenes Tenkedag, bare med Harry Potter i stedet...! Så jeg skålte for The Boy Who Lived, og har brukt mye tid og krefter på å prøve å si noe om Harry Potter som fanger oppmerksomheten til de jeg omgås - uten hell. Jeg drømmer om en Harry Potter konferanse i USA. Med likesinnede, gale mennesker, som har skjønt at det er en ung trollmann det hele handler om.

I morgen skal jeg være med Torunn til havna og besøke normenn og norske båter. Gleder meg til det, og lover høyt og høytidelig at jeg skal blogge om det når tiden kommer.

Road Trip!

...Jeg kjorte ut til Betlehem (og gjennom check-pointet med bil!), fordi jeg hadde planlagt aa dra innom teamet der en gang til for jeg reiste fra Israel. Alle unntatt Nina fra Finland laa og sov, saa vi satt og snakket litt. Da hun horte at jeg hadde bil, hadde hun bare en ting aa si: Du maa ta med deg Pat ett eller annet sted!

Pat er en herlig dame fra USA. Hun har vaert prest i den Lutherske kirke, og folte seg kallet til Palistina etter et besok i Israel sammen med mannen i vaar. Hun er virkelig engasjert, paa en herlig maate. Anbefaler bloggen, som jeg linket til for noen innlegg siden!

Da Pat stod opp foreslo jeg at vi kunne dra til doedehavet sammen, og hun sa OK. Og da var det plutselig Road Trip paa gang :) Dirk slengte seg med, og sammen kjorte vi avgaarde i morket. Vi fant overnatting, og dro ut og spiste. Beklageligvis tror jeg Pat og jeg kom til aa ha en noe ekskluderende samtale om Harry Potter, som Dirk ikke har lest, men kanskje var det motiverende...? Vi hadde det kjempegoy :)

Dagen etter dro vi til sjoen, og jeg badet (Dirk og Pat holdt seg til aa dyppe fottene). Saa ble det is paa oss, for jeg satt dem av ved Masada og bega meg sorover for aa levere bil, og rekke grensen til Jordan innen Jom Kippur.

Det var en helt autentisk Road Trip i Palistina/Israel :) Herlig impulsivt!

Kan legge til at da jeg kom til Eilat, sor i Israel, fikk jeg vont i magen, og ble liggende ett par dager. Naa er det Jom Kippur, og jeg sitter her og venter paa at grensen skal aapne igjen.. Alt er virkelig stengt naar det er helligdager her. ALT!

Leiebil :)

Da jeg var i Galiliea, var det rett og slett litt vanskelig aa komme seg fra sted til sted, uten en stor tourbuss. Saa jeg provde noe nytt og leide bil! (Wuhu - spennende!)

En soet liten hvit bil, fra Avis, med full forsikring. Det var herlig! Deilig aa bare kunne folge sin egen rytme og ha full frihet!

Jeg kjorte til Akko, paa Middelhavskysten, og var der den siste dagen av Id al Fitr - muslimenes store fest ved slutningen av Ramadan. Det var liv og rore i byen, masse greier for ungene. Det ble solgt frisk juice, sukkerspinn (candyfloss i Danmark) og pannekaker paa hvert et gatehjorne. For ikke aa snakke om ballonger. Der var ballonger overalt! Veldig 17.mai-aktig, egentlig. Bilder kommer naar jeg finner en datamaskin som ikke bare er en automat man putter penger paa...

Derfra kjorte jeg ned til Caecarea Maritima. Etter litt leting (du vet, naar du kjorer uten bykart...) fant jeg nasjonalparken med ruinene etter byen kong Herodes bygde ca. 10 aar f.Kr. som Israels store havneby. Det var et behagelig sted, dyre resturanter, men en fin park og strand som var aapen for alle.

Samme kveld kjorte jeg til Jerusalem (jepp!), hvilket var litt av et eventyr. Akkurat som jeg hadde vanskelig for aa finne overnattig i Betlehem, og kjorte jeg i ko inn til Jerusalem. Byen var full av biler - det var helt utrolig. Jeg horte paa i-poden min og konsentrerte meg om aa kjore et par meter naa og da, til jeg endelig kom meg inn i parkeringshuset ved gamlebyen.

Det var saa sent at jeg maate lope gjennom gamlebyen, for aa rekke fram til gjestehuset jeg skulle bo paa innen de stengte. Dagen etter var jeg paa gudstjeneste i den tyske kirken, vandret litt i gatene (og ble veldig lei av selgere) og besokte gravkirken. Og hele veien gikk jeg aa lurte paa hva jeg skulle gjore naa...

Gallilea

Paa tide aa blogge litt om det vakre i Israel ogsaa!

Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!

Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.

Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".

Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.

Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!

Hvor kan du gjore noe?

Ikke solskinnsblogging...

Jeg skulle helst blogget om mine fine dager i Gallilea, men det maa komme senere. Forst maa jeg blogge litt mer om situasjonen paa Vestbredden.

Sammen med Dirk besokte jeg Ramallah - den palistinske hovedstaden, og Nablus - en universitetsby litt lengre nord. Det var spesiellt aa sitte i bussen og se ut av vinduene.

Det er et mektig og vakkert landskap, med dype daler og fjellsider dekket av oliventraer. Men det var ikke det som gjorde reisen spesiell. Det var utsikten til alle bosetningene som strakte seg inn i det palistinske omraadet. Mange steder saa vi nye bosetninger "in the making"; det begynner med noen containtere og bobiler. De er definert som ulovlige av den Israelske staten, men likevel faar de raskt strom, vann og militaer beskyttelse. Etterhvert bygges fine hus, og gode veier opp til bosettingene, som plutselig er permanente. Naar Israel i forhandlinger tilbyr aa trekke tilbake en andel av bosetningene, er det resterende fortsatt mer enn det var sist landene forhandlet...

Flere steder ser man at bosetningene strekker seg mot hverandre, og truer med aa lukke palistinske omraader inne. Langs veiene til bosetningene er det Check-Points. De har ikke grunndige kontroller (vi ble ikke sjekket i det hele tatt paa veiene), men trusselen og makten ligger i at Israel naar som helst kan stoppe trafikken ut og inn fra Vestbredden, og ogsaa paa selve Vestbredden. Mellom Nablus og Ramallah, som begge ligger langt inne i det palistinske selvstyreomraadet maate vi gjennom to Check-Points paa vei, og ett hvor biler ikke slipper igjennom. Israel kan, naar som helst, lamme Vestbredden. De har et tydelig overtak.

Paa Check Pointet paa vei ut av Nablus, var de ikke saerlig hyggelige. Det er beryktet for aa vaere et Check Point med mye trakkasering, ogsaa mot utlendinger. (Som oftest stilles det ingen splorsmaal hvis du kan vifte med et vestlig pass...) Jeg ble stoppet og utspurt, og soldatene kom med ekle bermerkninger (da jeg ikke visste hvor jeg skulle gaa, gav de fire forskjellige svar, de lo av meg, og saa paa meg som om jeg var et stykke kjott). Dirk ble forst sendt tilbake i koen, fordi han stod og tok notater til loggen sin. Saa fikk han vite at de ikke liker tyskere, og han ble sendt for aa faa sekken gjennomlyst, mens soldaten beholdt passet hans. Paa den andre siden visste jeg ikke hva som foregikk (kvinner og menn gaar i hver sin koe), og jeg fikk kjenne litt paa det stresset palistinske kvinner opplever naar en sonn eller ektefelle plutselig ikke kommer gjennom.

Men vi kom oss tilbake til Betlehem, og paa en maate er det godt aa ha opplevd dette. Det gjor meg overbevist om at jeg taler sant naar jeg sier at Israel begaar overgrep i Palisina, og det minner meg om hvor viktig det er aa si dette i den vestlge verden.

Ta situasjonen med i boenn og handling! Tenk dere om naar dere handler med, eller forholder dere til Israel. Det merkes at verden er skeptiske til det som foregaar!

I gaar spiste jeg middag med en Israelsk jente. 21 aar, og nettopp kommet fra tre aar i militaeret (jenter har to aars verneplikt, gutter tre aar). Hun hadde vaert ett aar som offiser, og var veldig interessert i hvordan jeg forstod konflikten, og i aa dele sin side av saken. Hun beskrev med fuktige oyne frykten for at noen kjente skulle bli drept av en bombe, og understreket at det er en realitet. Folk man kjenner dor. Hun snakket om krigen i 2005 (intafadaen), og om hvordan kjaeresten hadde maatte gaa to uker uten mat. Hun snakket om nodvendigheten av mur og Check Points, og mente at uten det ville det vaere mange bomber daglig.

Hennes historie horer ogsaa med. Hennes frykt, og hennes tap. Goliat er redd for David.

Welcome to Palestine

Nå er jeg i Betlehem, Plaestina. Jeg er hos Dirk, prest i Skjerstad og Misvaer, som jeg kjenner godt fra jeg var i praksis i menigheten der. Han er med i et ledsagerprogram, i regi av kirkenes verdensråd. Programmet går ut på å stötte palistinerne, og vaere internasjonale vitner om overgrepene som begås mot den palistinske befolkningen. Se nettsiden her.

I dag har jeg fulgt arbeidet til teamet her i Betlehem. Vi har besökt kontakter i YMCA/YWCA, vaert i flykningeleiren Aida. I morgen skal jeg vaere med til Check Pointet fra Betlehem til Jerusalem. Det blir en opplevelse. Hver dag går mange tusen gjennom de israelske Check Pointene, for å komme til jobb, skole, helsetjenester, böndenes jorder, osv. I Check-Pointet kontollerer israelerne om de som skal krysse har tillatelse til det, de sjekker pass og identitet, alle menn skal gjennom metalldetektorer, og kvinner visiteres. Og hver dag brytes menneskerettighetene her. Overgrep begås i "sikkerhetens" navn.

Det er skrekkelig å se hvordan fiendebildene konstant forsterkes, og informasjonen som kommer ut forvrenges og vendes på hodet. Det er så mye som ikke når nyhetene i Israel og vesten. Vi hörer ikke om de mange enkelthendelsene som preger folks liv her, og om hva hverdagen innebärer og er.

Jeg var i en flyktningeleir i dag, Aida. Der bor det omtrent 5000 mennesker. Familiene har värt der siden 1948, men ingen anser bosetningene som permanente. Over porten er der en stor nökkel, og vår vert i leiren fortalte at alle der har en nökkel i husene sine og at disse hadde stor betydning. Det tok litt tid för jeg forstof hva det handlet om. Nökkelen, er nökkelen til hjemmet de forlot. De ble fortalt at de skulle få komme tilbake etter noen uker. FN regnet med at flyktningene kunne vende hjem etter fem år. De venter enda. Teltene er byttet ut med murhus, skolene er permanente. Men ingen er der for å bli. 60 år er gått, og de venter fortsatt på å vende hjem. Så de tar vare på nöklene.

Her er bloggadressene til noen i teamet:
A Time For Peace av Pat fra USA
The West Bunk av Scott fra Sör-Afrika

Bilder!

Jeg har fatt lastet opp bildene mine til Flickr, og de an sees her. Bare fra Kairo i dag, men naa som jeg vet hvordan blir det mer!

Naa maa jeg komme meg avgaarde til hostellet, saa jeg har et sted aa sove i natt :)

Krysse grenser

I dag har jeg gaatt fra Egypt til Israel. Ikke hele veien, som Moses og gjengen, men fra Egyptiske Taba til Israelske Eilat.

Naar du kommer til grensen i Egpyt er det en lang koe, gjennom flere stasjoner: Forst betaler du utreiseskatt (2 kr...), saa scannes all bagasje og du gaar gjennom en metalldetektor. Saa fyller du ut et utreiseskjema, som du leverer til passkontrolloeren naar det er din tur (ps! det var bare en fyr som satt der - alle de andre bare vandret rundt). Saa komer du ut i en tollfri sone, med taxfree :) Der sjekkes passet igjen, for du gaar inn i Israelsk territorium. Der staar de og ser deg ann i koen, og sjekker passene for de slipper deg inn i selve ankomstterminalen. Inne sjekker de passet igjen, spor hva du skal i Israel og gir deg et innreiseskjema. Saa gjennomlyses baggasjen igjen, og gjennomsokes ganske ofte. (Saerlig hvis du er araber eller scruffy back-packer!) Hvis alt er ok der, kan du gaa videre til selve passkontrollen, hvor de spor hva og hvor du skal i Israel, og stempler passet med det beromte stempelet som utelukker adgang til andre arabiske land. Du kan faa det paa et separat ark, hvis du spoer pent, men da maa du forberede deg paa flere spoersmaal!

Jeg stod like foran en stor familie i alle koene. Noen av dem er arabere. Da jeg kom til Eilat motte jeg en kvinne, to barn og to tanter paa busstasjonen. Resten av familien var igjen paa grensen. En i familien var blitt holdt igjen, og kvinnens mann provde aa faa ham ut. Naa har de ventet i tre timer. Bussen til Jerusalem er gaatt (den hadde jeg ogsaa tenkt aa ta) og de maa finne overnatting her i Eilat. Ganske vilt. En familie paa reise. Tantene er tyske, og han som er holdt igjen Amerikaner. Ganske vilt...

Jeg skal sove her, og saa blir det Betlehem i morgen (buss via Jerusalem).

Gleder meg masse til aa see Dirk! (En prest fra Bodo-omraadet som er der med Kirkenes Verdensraad for aa ledsage folk gjennom check-pointene, og forhaapentlig minske trakasering og overgrep ved sitt naervaer).

Bilder: Jobber med aa faa dem opp, men det er litt utfordrende med SAKTE-gaaende nett. Jeg setter opp en link saa snart jeg faar det til :)

Langt innlegg....

Ironisk nok er det akkurat naar man reiser ut at alle sjekker bloggen. Men det tar noen dager for en stakkars reisende har noe aa fortelle. Men naa skal dere faa hoere! (En hel masse paa en gang!)

(Ang. Evnetuelt rare stavemaater faar jeg si at normalt sett bruker jeg ae, oe og aa, men noen ganger e, o og a. Ordene kan som oftest kjennes igjen ;)

Kairo
For aa begynne ned begynnelsen, faar jeg nevne en uproblematisk flytur fra Kobenhavn til Istanbul (etter at min kjere far hadde funnet adressen til hostellet mitt, som jeg -helt karatkteristisk- hadde glemt hjemme). I Istanbull var det tordenvaer, og jeg gikk og var temmelig spent paa om vi skulle komme av gaarde i tide (om naar vi egentlig skulle komme fram). Tid er finurlig: Istanbull ligger med +2 timer GT, og Kairo med det samme, om sommeren. Og det kunne umulig stemme med flytidene paa min billett.... Saa hva var feil? Joda, Egypt stilte klokka en og en halv mnd. for tiden, saan at den skulle vaere stilt til fastemaaneden ramadan. (Tenk hvis man skulle flytte datoen for stilling av klokka i Norge..!)

Ankomst etter planen, og mott av min hyggelige sjaaffeur, Said. Kairo er akkurat like stoyete og forureneset som alle sier. Derfor var jeg glad for at hostellet mitt laa paa taket av en bygning - litt vind og mindre eksos :) Hostel Dahab var utrolig hyggelig. Litt skittent i gangene, og en pinlig drlig frokost, men mange back packere og god steming. Der satt folk ute hele dognet: Noen hadde glidd inn i spisevanene i ramadan, og spiste middag i tre-fire-tiden paa natta. Andre var kommet til Kariro etter lang tid paa reise, og hadde bruk for aa slappe av. Det var et godt sted aa komme i rett modus paa, og et godt sted aa faa noen tips til veien videre!

Min ene dag i Kairo by, brukte jeg paa pyramider. Det er tre steder i Kairo-omraadet som mange besoker: Giza (de mest beromte, sphinxen er der), Saqqara (med mange bygg rundt pyramiden) og Darshur (mindre besokt, to pyramider). De er ganske utrolige aa see paa... Store. Perfekte i formen. Gamle. Og midt i orkenen!

Maa nok innromme at jeg var mer fansinert av orkenen enn av pyramidene. Den er saa uendelig og mektig. Jeg ble lurt opp paa en kamel (ok - ikke "lurt", men overtalt) og utsiken var famtastisk. Orkenen er vanskelig aa beskrive. Men den gjor intrykk!

Jeg maa si noen ord om det aa vaere i en primaert muslimsk by under ramadan. Alt er snudd paa hodet. Butikkene aapner ikke foer sent om etter middagen, og hvis ikke du "vet om et sted" bor du kjoepe mat og vann kvelden foer du trenger det. Boenneropene er ikke bare lyd, men ogsaa det som strukturerer dagen. Naar soloppgangsropet lyder (og turistene vaakner) er det slutt paa mat, drikke, royk og andre utskjeielser til solnedgangsropet ved sekstiden en gang. Moskeene er fulle, og alle har med seg koranen der de er (taxi-drivers, politimenn, museumsvakter, skolebarn, osv.) Ganske spesiellt. Det gjor inntrykk at religionen har saa stor innflytelse. Samtidig som det forteller noe om hvordan det er aa vaere kristen her.

Anafora
En venn av meg, og kona hans, hadde en veldig konkret anbefaling da de horte at jeg skulle til Egypt. "Du maa dra til Anafora! Det er en svenske som driver det, sammen med en koptisk biskop. Det er et vakkert sted! Et slags fellesskap, ikke et kloster, men et sted folk kan komme og bo i kortere eller lengre tid. Man kan virkelig tenke der!" Spennende, tenkte jeg, og planla deretter. Og det var ganske interssant aa komme til Anafora, uten helt aa vite hva jeg gikk til. Men saa er det jo nettopp det som er idden med Anafora...

Anafora betyr offer, og de som lever der tenker at de ofrer sin tid til Gud. Det er ingen konkret ide, eller visjon som deiver stedet, men et onske om at alle som kommer skal faa oppdage sitt eget Anafora.

Mitt Anafora er vakkert. Stille, gront, tente lys om kveldene og kveldsbonn i den vakre kirken. Skjonnheten vitner om Gud, er det sagt, og det er sant.

Gjestehusene paa Anafora er bygget i et sporsmaalstegn. Fordi du selv maa oppdage hvor du er. For meg ble Anafora en anledning til a komme fra til sporsmaal som jeg tar med meg videre paa reisen, og i livet. Jeg har skrevet og lest, tegnet og oppdaget et herlig eventyr (som dere kanskje faar hoere ved en passende anledning). Og jeg har blitt kjent med masse flotte folk!

Der var en voluntoer, Emily, som var ny (som meg) og heller ikke ante noen ting om Anafora. Det var herlig aa ha henne, for vi kunne sporre hverandre om "dumme" sporsmaal, som f.eks. naar frokosten var og hva man skulle (og ikke skulle) i kirken. Haaper hun faar tre flotte maaner der!

Dahab
Dahab er en beromt by blant backpackere, og etterhvert ogsaa blant andre turister. Her er det dykking, snorkling og aktiviteter som kamelsaffari til en oase mm. som gjelder. I tillegg er det en aktiv by, med mange unge reisende, uten den normalt konservative egyptiske kulturen. Dvs. at her kunne jeg for forste gang paa turen gaa i en topp uten ermer, jeg kunne gaa ute med vaatt haar, og til og med vaere paa stranden i bikini!

Jeg har nemlig vaert paa snorkletur i dag, og det var fantastisk! Korallrevet her er...Helt utrolig! Og det er utrolig at det enda lever saa godt, med saa mange turister... Det var fullt liv, men anemoner, og koraller i ulike former og storrelser. Der var store skjell, og ulike typer sjo-pinnsvin, for ikke aa snakke om fisk! Jeg saa baade sverdfisk og klovefisk (som den i Finding Nemo - de lever i anemoner :) og hundrevis av fisk jeg ikke vet navnet paa, men har sett i akvarier eller paa film, eller aldri for i mitt liv.

Når begynner reisen...?

Når begynner en reise? 

Jeg prøver å la denne reisen min være en filosofisk og åndelig reise, i tillegg til en fysisk reise. Jeg vil at inntrykkene jeg får, menneskene jeg møter og tankene jeg tenker - skal forme meg og mine tanker. Jeg vil se med nye øyne, som Proust sa. 

Og da er ikke den fysiske utreisen så viktig. Jeg har annonsert 17. september som den store dagen, da jeg forlater det kjente og nære, og flyr fra København til Cairo. Men det er jo bare en flytur. Selve reisen begynte for lenge siden!

I april hadde vi gudstjeneste hvor vi satte fokus på Jesu ord om at han er "veien, sannheten og livet" (3.søndag etter påske, hvis noen lurer ;-) og jeg tror på mange måter at min reise begynte i møte med den teksten. Vi vet ikke hvor Jesus går hen, men vi følger han kall, og oppdager underveis hva det er han tar oss med til. Selve livet er en reise, en vandring gjennom situasjoner og stemninger, som former oss og de menneskene vi møter og er med på å forme. Jeg tror i får større glede av reisen, hvis vi er bevisste på hvordan den former oss. Hvis vi kjenner etter, når noe gjør inntrykk på oss - enten det er positivt eller utfordrende. 

Jeg begynte på sett og vis på denne reisen ved jul i fjor, da jeg ble utfordret til å gjøre noe for å være mer tilstede i min egen hverdag - i livet, her og nå. Jeg begynte på denne reisen, da jeg bestemte meg for å ta permisjon fra studiene, for å se hva som skjedde og gjøre det som la seg foran meg. Jeg begynte på denne reisen da jeg takket ja til et vikariat som prest. Jeg begynte på denne reisen, da jeg var i praksis som prest - fordi det var der jeg virkelig åpnet opp for inntrykk og møter og nye tanker. 

Jeg begynte reisen da jeg bestemte meg for å reise til Midt-Østen, og da jeg tok imot de mange gode rådene og tipsene folk rundt meg kom med. Jeg begynte denne reisen sammen med Unn Kristin under treet utenfor Kirkely, da vi snakket om å se hvordan Gud griper inn i livene til oss helt normale mennesker, og legger til rette for at vi skal lære, eller oppleve, eller rett og slett leve i Guds nåde. 

På tur til København var jeg innom Nidarosdomen, Norges pilegrims kirke. Der bad jeg en bønn for reisen min, om at det måtte være som en pilegrimsreise, og at utsendelsen måtte være fra kirkens røtter i Norge, og målet kirkens røtter i denne værden. Det virket passende, og det kjentes godt. 

Det er klart det var milepæler å kjøpe billett, og å pakke sekken! For ikke å snakke om den følelsen man har når man står i rullentrappa og er på vei til å sette seg på flyet..! Men det hele begynner når man åpner opp, og tar imot de inntrykkene reisen gjennom livet bringer. 

Oppdagelser

"Den virkelig oppdagelsesreise består ikke i å oppsøke nye landskaer, men å se med nye øyne."
(M. Proust)

Når man reiser, møter man seg selv i dem man møter langs veien. De blir et speil, som stiller ens egne valg, og ens egen kultur i relief, hvis man lar dem. Det er et mål for meg å være åpen nok til å slippe nye inntrykk til, som vandrerløftets innledning sa, en gang da jeg var ung speider: Som vandrer må du ha et våkent øye, et varmt hjerte, og et åpent sinn.

Trondheim, Oslo, København

Norges historiens tre mektige byer? Ved siden av Bergen, kanskje ;-)

Inni meg er jeg allerede begynt å reise, jeg er allerede på tur og det er deilig! Hjemme er fra og med nå der ryggsekken min står, og i skrivende stund er det i det lille soverommet til faren min.

En halv dag i Trondheim, med besøk i Nidarosdomen og til kronjuelene, og ikke minst en koselig café-tur med Nina og Åse.

I Oslo var det gudstjeneste i Ullern kirke, vennebesøk, besøk på speiderkontoret og møte i KFUK-utvalget. I den siste sammenhengen vil jeg anbefale sidene til KFUK-KFUM-global, som er K/M-speidernes og K/Ms helt egen bistandsorganisasjon. Global har partnere i 17 land, og har flere prosjekter som er støttet av Norad (som fordeler bistandspengene fra statsbudsjettet). På nettsidene kan du lese om de ulike prosjektene Global er med på, og om utvekslingsmuligheter med våre partnere i andre land. Bli kjent med vår egen bistnadsorganisasjon!

Reiserute

Utover høsten kommer denne bloggen til å mer og mer være en reiseblogg. Jeg skal nemlig på tur!

Foreløbig ser reiseruta slik ut:
Danmark: Besøke familie, ferie :)
Egypt: Besøke et retreat mellom Kairo og Alexandria, litt sightseeing
Israel: Besøke diverse historiske steder, besøke eukumeniske Tantur, besøke og skrive om YWCA i Palestina, og (min veileder fra praksis) Dirk i er ledsager i Betlehem for Kirkenes verdensråd (WCC)
Jordan: Gjennomreise, kanskje litt sightseeing
Syria: Gjennomreise
Libanon: Besøke speidere her (Nadine og Rosha, hvis begge har anledning)
Tyrkia: Kappadokia, og kanskje Efesos, kanskje litt avslapping og sightseeing - alt etter som
Hellas: Besøke en speidervenninne og gå på Akropolis + museeum i Athen
Makedonia: Besøke et kloster ved Lake Orhid
Balkan: Har ingen konkrete planer enda - men hvis jeg får tid, bruker jeg den gjerne på å reise rundt her
Østerrike: Besøke en speidervenninne, og ha det gøy i Wien
Tjekkia: Besøke en studievenninn som er fra Tjekkia
Nederland: Besøke en venninne som jobber i sjømannskirka der


Det store spørsmålet er hvor mye tid og penger jeg har, og ikke minst, når jeg må være tilbake for å tjene litt mer penger så jeg kan reise til Mexico rundt jul...

Håper dere følger bloggen! Bilder kommer på photobucket, skal sette opp en link når de begynner å komme :-)

Når prekenen sitter langt inne

Som prest kan man oppleve at prekenen sitter løst. Man vet hva man vil si, nesten før man begynner å tenke på det. Man kan også oppleve det motsatte, at prekenen sitter langt inne, og at man må lete lenge for å finne fram til det man vil si.

Det er som med de fleste andre ting. Noen ganger sitter en god gjerning langt inne, og vi må lete for å finne den. Noen valg sitter langt inne, og vi må lete for å se hva vi vil.

Sånn er det visst bare. Og man kan ikke gjøre annet enn å være tålmodig, lete og håpe at man klarer å få tak i det man vil si, valget man vil ta, eller handlingen som trengs, før det er for sent.

Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.

Ett år er ikke lenge

For nøyaktig ett år siden nå, sat jeg på Elephant house café i Edinburgh, og leste. Harry Potter and the Deathly Hallows. Det striregnet, og vi var temmelig våte da vi kom inn. Vi satt først litt ved ett bord like ved baren, men etter en stund flyttet vi oss lenger inn. Og vi satt der, lenge. Hele cafeen var full av folk som leste Harry Potter. Det var forferdelig å se at folk etter hvert ble ferdige - fordi det betyde at det kom jeg også til å bli, og da kom det til å være slutt...

Da jeg stod i bokhandelen, noen få minutter over midnatt, og fikk boka i hånden, var jeg målløs. Helt målløs. De to årene siden sist hadde flydd av gårde, og der var den, den aller siste boka. Jeg kommer ikke på noe annet å sammenlikne det med, enn å stå ved et dødsleie. Du vet at det snart er slutt, og er allerede i gang med å sørge. Leseopplevelsen var preget av det. For hver side kom jeg nærmere slutten på en opplevele som har fulgt meg i sju år, med spenning, gleder, sorger og forventninger.

Det året som nå er omme, begynte med en dyp sorg over å være ferdig. Det gikk noen uker før jeg kunne plukke opp bøkene igjen, og mange måneder før jeg falt inn i min gamle rytme med å høre PotterCast og sjekke nyheter på Harry Potter-fronten. Jeg er enda ikke kommet tilbake til forumene, men det kommer. Kanskje drar jeg på Harry Potter konferanse i 2010...? Da er jo Harry Potter-delen av Dreamworks-parken i Orlando åpen..!

Jeg elsker Harry Potter like høyt i dag, som for et år siden. Det er slutt, og den sorgen forsvinner ikke, Men; Fortellingene er der enda, og gleden over dem avtar ikke!

Har du ikke lest Harry Potter? Så heldig du er! Du har mye godt i vente!

Skjønnhet...

Tid

Tid er mystisk. Når man ikke forventer det - har man plutselig uendelige mengder av det. Men når man virkelig trenger det, er det bare ikke nok av det.

For tiden veksler jeg konstand mellom over- og underskudd av tid. På jobb har jeg god tid, i forhold til en temmelig begrenset arbeidsmengde i disse sommermånedene. I fritiden skulle jeg gjerne hatt mer tid, til å være sammen med alle som er i byen på sommerferie. På lang sikt har jeg uendelig med tid på å fullføre studiene mine, mens jeg på kort sikt er stresset over ikke å være i gang. Til høsten skal jeg ut å reise. Fire måneder er uendelig lenge, men egentlig ganske kort. Og tiden fra nå og til jeg skal reise, er så kort at jeg må komme i gang med planlegging ganske så snart...

Tiden er mystisk, tvetydig og kankskje litt lunefull? Men tiden er også det livet består av; dager og timer som kommer og går. Jeg liker tiden, av og til.

Ei bok, en kaffe og mange timer

Dette har vært en litterær dag for meg. I natt måtte jeg lese ferdig en spennende bok, og da jeg våknet i morges var det første jeg tenkte at jeg måtte få tak i fortsettelsen. Den hadde de ikke i bokhandelen, så jeg må vente. Helt til i morgen, så jeg kan låne den av ei venninne.

I stedet leste jeg noe annet i dag, ei inspirerende bok om litteraturvitenskap. Hva er det engentlig som spiller inn når vi prøver å forstå en tekst? Jeg brukte dagen til å sitte på cafe, med en cappucino og boka mi, og dagdrømme og lese og lytte til musikk og se på folk. En deilig dag. Alt jeg savnet var papir og blyant, for jeg tror jeg kunne skrevet noe vakkert, eller kanskje noe klokt, der jeg satt helt til jeg var så kald på føttene at jeg måtte gå hjem.

Her hjemme fant jeg bøker som jeg enda ikke var ferdig med, og jeg har lest i timesvis. Det har jeg ikke gjort på mange år. Ikke sånn som dette. Jeg har aldri hatt fri, og tid og fred, til å lese i timesvis. Feriene har jeg brukt sammen med andre, og da her jeg jo måttet disponere tiden så jeg fikk nytt deres herlige selskap. Det er ensomhetens gave å kunne lese i timesvis. For meg er det en side ved livet som fortjener å nytes, slik livet fortjener å nytes i sin helhet.

Gi meg en bok, en kaffe og mange timer, og jeg vil lese!


Bok + kaffe = sant!


Elephant House Café, er en av de mange Edinburgh cafeene hvor Harry Potter er blitt til!

Har vi ikke nok...?

I dag ble seismikkskytingen utenfor Lofoten utsatt. En liten seier i kampen mot oljeutvinning i Lofoten. Ikke bare er Lofoten, som ynglested for fisk, og med sin beliggenhet i Golfstrømmen, et utrolig sårbart naturområde; Oljeutvinning gir økt forbruk av olje og gass, mer CO2 og mer penger hos det norske folk - og altså et høyere forbruk.

Jeg tror kanskje vi har nok med å forvalte de pengene vi allerede har. Av den som blir betrodd mye, blir også mye forventet. Jeg vil ikke være med på forurensning og pengefest: Nei til fortsatt oljeutvinning!




(Illustrasjonsfoto, hentet fra www.nrk.no)

Praksis og prestelighet

Denne måneden våger jeg meg ut i praksis sammen med presten i Skjerstad og Misvær menigheter. Jeg skal tusle sammen med presten, og se og lytte, og ikke minst også prøve meg i ulike oppgaver selv. Jeg må finne meg selv i presterollen, og finne mine egne ord og tanker i tjenesten. Uansett nervøsitet og spenning er alt i Guds hånd. Det var tross alt Guds ide å kalle meg til prest..!

Her er de to vakre kirkene i Skjerstad og Misvær:

Danmark brenner

Påsatte branner herjer Danmark for tiden. Frustrerte ungdommer har tatt til gatene, og viser sitt sinne og sin avstand ved å sette fyr på skoler, containere, biler og søppelskur, og ved å kaste stein mot politiet.

-Hva er det som skjer? Hvor ble det av den sunne, glade ungdommen vi trodde holdt på med å vokse opp? Hvem er disse bråkmakerne? En hel nasjon gjenkjenner ikke sine egne unge mennesker. Sjokkerte tar politikerne avstand og krever null-tåleranse. Slik oppførsel hører ikke hjemme noen steder. Akkurat som ungdommene selv..?

Den tilbakevendene diskusjonen innen ungdomsarbeid er om ungdom er hurt eller happy. Hurt, slik amerikanske Chap Clark påstår, og en forlatt generasjon, med foreldre som er for opptatte med egne liv og problemer til virkelig å kjenne og forstå ungdommene sine. En generasjon uten røtter og trygghet. Eller er dagens unge happy, slik britiske Bob Mayo hevder? En generasjon uten de store kapsakene, uten forvirring og rotløshet. Tilpasset den nye tiden, og vandrende sammen med venner og familie.

Disse ungdommene er hurt. De har vært forlatt, fortrengt og fortiet. Skal noen snart ta seg til til å lytte?

Kenya

I sommer hadde jeg æren av å være gjest i Kenya i to uker. Det var to fantastisk flotte uker med en konstant følelse av å være velkommen. Kenya er et vakkert land, og jeg har gode venner der.

Nå er Kenya inne i en vanskelig tid. Ingen vet riktig hva som skjer, og min gode venninne Miriam høres ikke helt rolig ut i meldingene jeg får fra henne. Kenya opplever uro, slik landene rundt lenge har gjort. Det er et stikk for alle som har høye forhåpninger for Afrika. Kenya er eksempelet på at det kan gå bra. Helsesituasjon, utdanning, økonomi og, inntil nå, sikkerhet har vært lengre framme der enn i noe annet land i regionen. Hvor er stabiliteten? Hvor er tryggheten?

I konfliktsituasjoner er kvinner særlig utsatte. De er sjelden blat de stridende, men er sårbare for volden som herjer. I tilspissede situasjoner øker voldne i hjemmene betraktelig. Helsetjenester og trygge rom forsvinner. Igjen står jenter, i fare for vold og overgrep, gravide uten trygge steder å føde og bestemødre som er for svake til å flykte. Jeg er stolt av at mine søstre i Kenyansk KFUK mobiliserer med støtte fra kvinner verden over.

Her kan du lese World YWCA's call to action for å støtte Kenyas innbyggere. Du kan bidra!

For interesserte er et bra tips Oslo ICY's talkshop om situasjonen i Kenya. Mer info her.