Candle for Rwanda

7. april er det 15 år siden det 100 dager lange folkemordet i Rwanda, hvor
Lag en video av deg selv, hvor du sier hvem du er og tenner et lys i håp for Rwanda. Send videoen (max 30 sek, 100 mb) til videos@thehpalliance.org (tips: bruk yousendit.com). For mer informasjon, se hjemmesiden til the hp-alliance.


We have what we need to change the world: We have the power to imagine better!

Welcome to Palestine

Nå er jeg i Betlehem, Plaestina. Jeg er hos Dirk, prest i Skjerstad og Misvaer, som jeg kjenner godt fra jeg var i praksis i menigheten der. Han er med i et ledsagerprogram, i regi av kirkenes verdensråd. Programmet går ut på å stötte palistinerne, og vaere internasjonale vitner om overgrepene som begås mot den palistinske befolkningen. Se nettsiden her.

I dag har jeg fulgt arbeidet til teamet her i Betlehem. Vi har besökt kontakter i YMCA/YWCA, vaert i flykningeleiren Aida. I morgen skal jeg vaere med til Check Pointet fra Betlehem til Jerusalem. Det blir en opplevelse. Hver dag går mange tusen gjennom de israelske Check Pointene, for å komme til jobb, skole, helsetjenester, böndenes jorder, osv. I Check-Pointet kontollerer israelerne om de som skal krysse har tillatelse til det, de sjekker pass og identitet, alle menn skal gjennom metalldetektorer, og kvinner visiteres. Og hver dag brytes menneskerettighetene her. Overgrep begås i "sikkerhetens" navn.

Det er skrekkelig å se hvordan fiendebildene konstant forsterkes, og informasjonen som kommer ut forvrenges og vendes på hodet. Det er så mye som ikke når nyhetene i Israel og vesten. Vi hörer ikke om de mange enkelthendelsene som preger folks liv her, og om hva hverdagen innebärer og er.

Jeg var i en flyktningeleir i dag, Aida. Der bor det omtrent 5000 mennesker. Familiene har värt der siden 1948, men ingen anser bosetningene som permanente. Over porten er der en stor nökkel, og vår vert i leiren fortalte at alle der har en nökkel i husene sine og at disse hadde stor betydning. Det tok litt tid för jeg forstof hva det handlet om. Nökkelen, er nökkelen til hjemmet de forlot. De ble fortalt at de skulle få komme tilbake etter noen uker. FN regnet med at flyktningene kunne vende hjem etter fem år. De venter enda. Teltene er byttet ut med murhus, skolene er permanente. Men ingen er der for å bli. 60 år er gått, og de venter fortsatt på å vende hjem. Så de tar vare på nöklene.

Her er bloggadressene til noen i teamet:
A Time For Peace av Pat fra USA
The West Bunk av Scott fra Sör-Afrika

Krysse grenser

I dag har jeg gaatt fra Egypt til Israel. Ikke hele veien, som Moses og gjengen, men fra Egyptiske Taba til Israelske Eilat.

Naar du kommer til grensen i Egpyt er det en lang koe, gjennom flere stasjoner: Forst betaler du utreiseskatt (2 kr...), saa scannes all bagasje og du gaar gjennom en metalldetektor. Saa fyller du ut et utreiseskjema, som du leverer til passkontrolloeren naar det er din tur (ps! det var bare en fyr som satt der - alle de andre bare vandret rundt). Saa komer du ut i en tollfri sone, med taxfree :) Der sjekkes passet igjen, for du gaar inn i Israelsk territorium. Der staar de og ser deg ann i koen, og sjekker passene for de slipper deg inn i selve ankomstterminalen. Inne sjekker de passet igjen, spor hva du skal i Israel og gir deg et innreiseskjema. Saa gjennomlyses baggasjen igjen, og gjennomsokes ganske ofte. (Saerlig hvis du er araber eller scruffy back-packer!) Hvis alt er ok der, kan du gaa videre til selve passkontrollen, hvor de spor hva og hvor du skal i Israel, og stempler passet med det beromte stempelet som utelukker adgang til andre arabiske land. Du kan faa det paa et separat ark, hvis du spoer pent, men da maa du forberede deg paa flere spoersmaal!

Jeg stod like foran en stor familie i alle koene. Noen av dem er arabere. Da jeg kom til Eilat motte jeg en kvinne, to barn og to tanter paa busstasjonen. Resten av familien var igjen paa grensen. En i familien var blitt holdt igjen, og kvinnens mann provde aa faa ham ut. Naa har de ventet i tre timer. Bussen til Jerusalem er gaatt (den hadde jeg ogsaa tenkt aa ta) og de maa finne overnatting her i Eilat. Ganske vilt. En familie paa reise. Tantene er tyske, og han som er holdt igjen Amerikaner. Ganske vilt...

Jeg skal sove her, og saa blir det Betlehem i morgen (buss via Jerusalem).

Gleder meg masse til aa see Dirk! (En prest fra Bodo-omraadet som er der med Kirkenes Verdensraad for aa ledsage folk gjennom check-pointene, og forhaapentlig minske trakasering og overgrep ved sitt naervaer).

Bilder: Jobber med aa faa dem opp, men det er litt utfordrende med SAKTE-gaaende nett. Jeg setter opp en link saa snart jeg faar det til :)

Kenya

I sommer hadde jeg æren av å være gjest i Kenya i to uker. Det var to fantastisk flotte uker med en konstant følelse av å være velkommen. Kenya er et vakkert land, og jeg har gode venner der.

Nå er Kenya inne i en vanskelig tid. Ingen vet riktig hva som skjer, og min gode venninne Miriam høres ikke helt rolig ut i meldingene jeg får fra henne. Kenya opplever uro, slik landene rundt lenge har gjort. Det er et stikk for alle som har høye forhåpninger for Afrika. Kenya er eksempelet på at det kan gå bra. Helsesituasjon, utdanning, økonomi og, inntil nå, sikkerhet har vært lengre framme der enn i noe annet land i regionen. Hvor er stabiliteten? Hvor er tryggheten?

I konfliktsituasjoner er kvinner særlig utsatte. De er sjelden blat de stridende, men er sårbare for volden som herjer. I tilspissede situasjoner øker voldne i hjemmene betraktelig. Helsetjenester og trygge rom forsvinner. Igjen står jenter, i fare for vold og overgrep, gravide uten trygge steder å føde og bestemødre som er for svake til å flykte. Jeg er stolt av at mine søstre i Kenyansk KFUK mobiliserer med støtte fra kvinner verden over.

Her kan du lese World YWCA's call to action for å støtte Kenyas innbyggere. Du kan bidra!

For interesserte er et bra tips Oslo ICY's talkshop om situasjonen i Kenya. Mer info her.