Da er maalet naad: Jeg, Ragnhild og Karen har besokt de fire verdenssspeidersentrene til WAGGGS! Hurra, endelig! Det eneste minuset er, at vi ikke kan faa det offisielle Our Cabana merket (da maa man vaere med paa et arrangement her). Men vi faar en fin, blingete, pins til speiderskjorta uansett!
Mexico er veldig spennende. Det var flott aa komme til Our Cabana (se: www.ourcabana.org) - her er veldig fint, og veldig speider-aktig. I gaar var vi i Cuernavaca, byen der Our Cabna ligger. Sentrum er lite og ganske oversiktlig, hvilket var greit, for vi var temmelig trotte. Tidsforskjellen er stor... I gaar la vi oss med det samme vi kom hjem, klokka ni. (Det vil forresten si kl. fire om morgenen, norsk tid, men det prover vi aa la vaere aa tenke paa...)
Vi holder ellers paa med aa planlegge de kommende dagene, for vi har enda ikke bestemt hva vi vil bruke tiden paa. Forste stopp bli nok Acapulco - en sydenby med strandliv og bading. Deretter vil jeg gjerne se noen aztecerpyramider el.l. historiske greier, og kanskje noe spennende natur? Vi faar se hva dagene bringer.
Vi hilser saa mye til alle :-)
Viser innlegg med etiketten Reise. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Reise. Vis alle innlegg
6. januar 2009
7. desember 2008
Ting man kan finne mellom gamle permer...
Jeg fant følgende tekst, i en notatbok fra mitt første år i Oslo, da jeg ryddet i skolebøkene mine i dag...
Det å sitte på trikken er mangfoldig. Det er sjelden jeg snakker med andre. Oftere lytter jeg. Ser ut i luften. Ut av viduet. Lar andre dele sine liv med hverandre. En trikk kjører forbi. Ute av trafikk. Et merkelig syn. En helt tom trikk, foruten to trikkeførere. Jeg leser ofte på trikken. Ikke skjønnlitteratur, alltid fag. En må bruke tiden til noe fornuftig. Og da er man kanskje unnskylt fra å være fornuftig senere? For jeg er ikke fornuftig. Aller helst vil jeg bare sette meg på et tog til et varmt sted. Jeg er lei av å fryse. Men vil jeg egentlig det? Jeg mener, ville jeg likt å stikke av fra alt og bare søke meg selv? Ville ikke det vært meningsløst? Jo, det ville kanskje det. Kanskje hjelperd et ikke å stikke av fra menighsløsheten. Kanskje. Neste stopp er mitt stopp. Jeg skal av her. Ut i vinteren. Jeg er lei av å fryse.
Tre år senere sitter jeg på gulvet i mitt eget rom, hjemme hos foreldrene mine i Bodø. Vifteovnen som midlertidig erstatter en ødelagt panelovn blåser behagelig på beina mine, og fra datamaskinen lyder musikk jeg kjenner og elsker. Jeg fryser ikke. Og for tiden gjør det meg ingenting at det er kaldt ute. Jeg er ikke frossen, på den måten jeg var da jeg satt på trikken til Nordstrand og skrev notater om ingenting annet enn det som var akkurat da. Jeg har stukket av. Med en måneds varsel forlot jeg jobb og skole, og reiste, ikke til varmere strøk, men hjem. Og her smeltet jeg.
Og så tok jeg turen til varmere strøk. Det viser seg at det ikke handler om å søke seg selv på tur. Man kan søke etter den meningen jeg savnet den dagen på trikken. Man kan søke etter svar på store spørsmål og små spørsmål. Man kan gå på oppdagelse for å finne ut hva man egentlig søker. Jeg gjorde det siste. Og det var ikke menigsløst.
Så får jeg reise tilbake til Oslo, med den klare overbevisning av at skjønnlitteratur er noe av det aller viktigste i min hverdag, og det finnes ikke ufornuftig.
2. desember 2008
Tog, tog, tog...
Nå har jeg tatt mye tog de siste ukene. Ingen kan krangle på det. Og togene har stort sett vært pålitelige. Vi har vært forsinkede, inntill flere ganger, men da har togselskapene holdt kontakten med korresponderende tog, for de reisende som skulle videre.
En gang klarte de ikke det, da jeg kom fra Hamburg til København. De fikk ikke tak i nattoget til Stokholm, og de som skulle vært med det fikk i stedet en natt på hotell. Men de fikk beskjed i god tid innen vi nådde København. De viste hva som kom, og hadde muligheten til å begynne å innrette seg i god tid. Informasjon er viktig. Å gi god, tidlig og tydelig informasjon er en måte å vise respekt for sine kunder, de reisende. For de må planlegge, de må ha oversikt. De er ikke objekter, postsekker eller pakker, som bare skal fram før eller siden. De er personer med ansvar for hvor de befinner seg, og når de kommer dit de skal. Å gi dem informasjonen de trenger, er å vise respekt for deres selvstendighet og behov for kontroll over sin egen situasjon.
Men i dag, og derfor dette blogginnlegget, opplevde jeg at toget først ble forsinket, og så kansellert, uten at noen kommenterte eller spurte etter om reisende skulle videre. Da vi spurte fikk vi vite at det kunne de ikke svare på enda. De skulle nok finne på noe.
Så der stod vi, på plattformen i Helsingborg, og ventet på det neste toget. Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke mitt neste tog, og at det var siste togforbindelse til Oslo. Men jeg vet også at det går busser, både fra Malmø og Gøtteborg. Det aner meg at jeg ikke rekker noen dagbuss fra Gøteborg, og jeg vet tilfeldigvis at nattbussen går forbi der i fire-fem-tiden om natten. Da ville det være mer behagelig å ta toget til Malmø, og rekke samme buss der kl ett. Sånne vuderinger gjør jeg meg. Jeg er en ansvarlig type. Jeg leter etter plan B.
Men hvordan skal jeg vite om jeg bør iverksette plan B, når ingen forteller meg noe? Skal jeg bare stå og vente på et tog, i full uvisse om det kommer til å bety at jeg strander i Gøtteborg for natten? Det er mange steder jeg heller ville vært strandet!
Hvis dette var fly...
Hvis dette var fly, hadde der vært mye som gjorde det mindre komplisert. Baggasje, for eksempel. Jeg har mye baggasje, og ser ikke særlig mye fram til å drasse det med meg fram og tilbake i Gøtteborg. På fly, tar flyselskapet seg av baggasjen for deg. Tidsrammer, er et annet eksempel. Det går flere fly, og når de går, bruker de kortere tid på å rekke fram. Tog derimot, går sjelden. Mister du ett er det mange timer til neste, og reisetiden var ikke akkurat kort i utgangspunketet.
Som flypassasjer har man langt tydeligere rettigheter, Man vet omtrent hva man har å forholde seg til, og man vet hvilke flyselskaper som ikke gir garantier. Det samme gjelder ikke på tog. Passasjerrettigheter på tog er tememlig udefinert og ukjent. Og så kan man snakke om holdning og kultur. De flyselskapene jeg har flydd med, har respekt for min tid og mine forpliktelser. Det virker det ikke som om man har hos togselskapene. De som reiser med tog har jo så god tid! Ellers ville de jo tatt fly.
Hvis jernbanen skal kunne konkurrere med flytrafikken, må dette siste endre seg. Hvis man ikke blir tatt seriøst som reisende vil passasjerer ikke bruke toget ved seriøse anledninger, når de skal til møter, på arbeidsreiser, i bryllup eller på legebesøk.
Men det er vel et spørsmål om både vilje, kultur og rutiner.
Nå har jeg klaget fra meg, og jeg har bare en ting til å si: Det var godt å få ut frustrasjonen!
13. november 2008
Brno (byen med det noe morsomme navnet...)
Sist jeg var i Brno, var på interrail med Gunnar i 2001. Den gang overnattet vi hos Thomas, en herlig mann vi ble kjent med i Taizé. Desverre har jeg mistet adressen hans, og jeg vet at han har flyttet. Men jeg forbinner Brno med de hvite rosene vi kjøpte til ham da vi dro, og en nydelig bykjerne.
Det har seg desverre slik, at Brno ikke får mange turister utenom høysesongen. Hostellet som guideboken min foreslo, var for eksempel bare åpent om sommeren. Så jeg måtte ut å lete etter et sted å overnatte. Jeg stoppet gankse mange på gaten, men de fleste kunne ikke engelsk, eller ville ikke stoppe. Endelig forbarmet en dame med to barn seg over meg, og forklarte at det visst nok var et hostel i nærheten av et kjent hotell, hvis jeg tok trikk nummer en fire stopp: Det var bare å spørre når jeg kom dit.
Der hadde jeg desverre ikke noe hell. De få som kunne engelsk ante ikke noe om noe hostell, men til slutt fant jeg da veien til et hotell. Det var ikke billig, men heller ikke superdyrt, så jeg ble der for natten. (Jeg var begynt å tenke at alternativet ville vært å sove på en benk i parken, eller på togstasjonen, og helt så modig er jeg ikke...)
Men alt vel!
Det har seg desverre slik, at Brno ikke får mange turister utenom høysesongen. Hostellet som guideboken min foreslo, var for eksempel bare åpent om sommeren. Så jeg måtte ut å lete etter et sted å overnatte. Jeg stoppet gankse mange på gaten, men de fleste kunne ikke engelsk, eller ville ikke stoppe. Endelig forbarmet en dame med to barn seg over meg, og forklarte at det visst nok var et hostel i nærheten av et kjent hotell, hvis jeg tok trikk nummer en fire stopp: Det var bare å spørre når jeg kom dit.
Der hadde jeg desverre ikke noe hell. De få som kunne engelsk ante ikke noe om noe hostell, men til slutt fant jeg da veien til et hotell. Det var ikke billig, men heller ikke superdyrt, så jeg ble der for natten. (Jeg var begynt å tenke at alternativet ville vært å sove på en benk i parken, eller på togstasjonen, og helt så modig er jeg ikke...)
Men alt vel!
I Ljubljana
Jeg bodde midt i gamlebyen, like ved elva. Perfekt utgangspunkt for a andre opp og ned gater, hvilket ser ut til å være min favorittaktivitet som turist. Jeg besøkte også Ljubljanas slott, som ligger på en bratt bakketopp og har en nydelig utsikt over byen. Jeg angrer litt på at jeg ikke tog meg tid til å besøke de moderne galleriene i byen, og heller ikke parken som ligger kort vei fra bykjernen og går over i skog. Men det var så mye som skjedde i gatene!
Jeg kom en torsdag, og brukte fredag til å finne fram og besøkte slottet. Allerede lørdag var det fullt liv i byen, med en vinfestival på gang. Masse folk i gatene, vinsmaking og gatemarked. Nå og da dukket det til og med opp et trekkspillag, eller en folkedansgruppe.
På kvelden var jeg ute og spiste med ei jente fra Spania, som også reiste alene, og hadde reist gjennom Balkan. Det er virkelig hyggelig å ikke spise alene :)
Neste morgen hadde jeg besluttet å dra videre, til Brno i Tjekkia. Da jeg stod opp var det igjen fullt liv i gatene, med loppemarkedsboder overalt. Nesten synd å dra videre, men jeg kommer jo tilbake en gang!
Jeg kom en torsdag, og brukte fredag til å finne fram og besøkte slottet. Allerede lørdag var det fullt liv i byen, med en vinfestival på gang. Masse folk i gatene, vinsmaking og gatemarked. Nå og da dukket det til og med opp et trekkspillag, eller en folkedansgruppe.
På kvelden var jeg ute og spiste med ei jente fra Spania, som også reiste alene, og hadde reist gjennom Balkan. Det er virkelig hyggelig å ikke spise alene :)
Neste morgen hadde jeg besluttet å dra videre, til Brno i Tjekkia. Da jeg stod opp var det igjen fullt liv i gatene, med loppemarkedsboder overalt. Nesten synd å dra videre, men jeg kommer jo tilbake en gang!
Hvorfor Ljubljana..?
Mange jeg har møtt underveis har spurt hvorfor jeg skulle nettopp dit. Det er jo en vakker by, kjent for å være lik Praha, men mindre med færre turister. Men når sant skal sies er det et stykke reisevei, når man er på en kort interrail-tur.
Det har seg sånn at jeg har hatt uavsluttede saker (unfinished busines) med Ljubjiana lenge.
Det hele begynte med en bok av Paolo Choelo, "Veronika vil dø". Det er en spennende bok, i hvert fall hvis man liker Choelos litt spesielle stil og måte å knytte filosofi og fortelling sammen på. Den gjorde inntrykk på meg, da jeg lesten den en gang for lenge siden (kan jeg ha vært rundt 15..?)
Boken handler om Veronika, som bor i Ljubjiana og jobber som biblotekar. Hun bor alene i et rom i den gamle klostergården, og har lite som betyr noe særlig i livet sitt. Ganske disatansert, og med en stor posjon selv-ironi, planlegger hun sitt eget selvmord, med sovetabletter.
Mens hun sitter på rommet sitt, og venter på at pillene skal virke, leser hun i et blad. En journalist skriver om en konfernse som fant sted i Ljubjiana, men avslører sin store uvitenhet om byen og landet. Hun skriver et brev til journalisten, bare for å fylle tiden, og legger i det i bladet med et smil: Når de finner det vil de undre seg over at det var dette hun var oppbrakt over da hun tok sitt eget liv.
Men Veronika dør ikke. Hun blir funnet, og kommer på sykehus. Det er egentlig der historien begynner. Den er ikke mørk og trist, som temaet skulle tilsi, men fantasifull, vakker og ganske merkelig. Jeg anbefaler den gjerne!
Siden jeg leste den boka, har jeg hatt veldig lyst til å vandre i Ljubjianas gater forbi biblioteket og statuen av den ene kjente forfatteren (som jeg eiendommelig nok ikke husker navnet på), og minnes Veronika, som oppdaget store ting ved små midler. Jeg sier ikke mer - les boka!
For drøye sju år siden, da jeg var på interrail sammen med min eks-kjæreste, Gunnar, dro vi nesten til Slovenia. Med det mener jeg at vi satt på et togsett fra Tyskland, som skulle dele seg i Østerrike. Halve toget skulle til Wien, resten til Ljubjiana. Men i siste liten ombestemte vi oss. I følge sikre kilder hjemme i Norge var vi ikke godt nok vaksinert til å besøke Slovenia, så vi gikk gjennom toget og slo oss ned i delen som skulle til Wien. Hvilket var ganske flott det også!
Så fikk jeg lov til å gå med drømmen om Ljubljana noen år til. Til jeg endelig kom dit, etter en natt og en halv dag på toget (ehm, Bodø-Oslo avstand ;-) Utrolig gøy! Slovenia er et nydelig land, med fjell i vest, skoger i øst og ca. 40 km kystlinje.
I midten ligger Lubljana, en nydelig by, nede i en dal. At den ligger så lavt gir mye tåke og dis fra fjellene rundt. Midt gjennom byen renner ei elv, som deler den gamlebyen fra det litt nyere sentrum. Byen sprer seg utover fra en levende, og vakker bykjerne. Mer om det i eget innlegg!
Det har seg sånn at jeg har hatt uavsluttede saker (unfinished busines) med Ljubjiana lenge.
Det hele begynte med en bok av Paolo Choelo, "Veronika vil dø". Det er en spennende bok, i hvert fall hvis man liker Choelos litt spesielle stil og måte å knytte filosofi og fortelling sammen på. Den gjorde inntrykk på meg, da jeg lesten den en gang for lenge siden (kan jeg ha vært rundt 15..?)
Boken handler om Veronika, som bor i Ljubjiana og jobber som biblotekar. Hun bor alene i et rom i den gamle klostergården, og har lite som betyr noe særlig i livet sitt. Ganske disatansert, og med en stor posjon selv-ironi, planlegger hun sitt eget selvmord, med sovetabletter.
Mens hun sitter på rommet sitt, og venter på at pillene skal virke, leser hun i et blad. En journalist skriver om en konfernse som fant sted i Ljubjiana, men avslører sin store uvitenhet om byen og landet. Hun skriver et brev til journalisten, bare for å fylle tiden, og legger i det i bladet med et smil: Når de finner det vil de undre seg over at det var dette hun var oppbrakt over da hun tok sitt eget liv.
Men Veronika dør ikke. Hun blir funnet, og kommer på sykehus. Det er egentlig der historien begynner. Den er ikke mørk og trist, som temaet skulle tilsi, men fantasifull, vakker og ganske merkelig. Jeg anbefaler den gjerne!
Siden jeg leste den boka, har jeg hatt veldig lyst til å vandre i Ljubjianas gater forbi biblioteket og statuen av den ene kjente forfatteren (som jeg eiendommelig nok ikke husker navnet på), og minnes Veronika, som oppdaget store ting ved små midler. Jeg sier ikke mer - les boka!
For drøye sju år siden, da jeg var på interrail sammen med min eks-kjæreste, Gunnar, dro vi nesten til Slovenia. Med det mener jeg at vi satt på et togsett fra Tyskland, som skulle dele seg i Østerrike. Halve toget skulle til Wien, resten til Ljubjiana. Men i siste liten ombestemte vi oss. I følge sikre kilder hjemme i Norge var vi ikke godt nok vaksinert til å besøke Slovenia, så vi gikk gjennom toget og slo oss ned i delen som skulle til Wien. Hvilket var ganske flott det også!
Så fikk jeg lov til å gå med drømmen om Ljubljana noen år til. Til jeg endelig kom dit, etter en natt og en halv dag på toget (ehm, Bodø-Oslo avstand ;-) Utrolig gøy! Slovenia er et nydelig land, med fjell i vest, skoger i øst og ca. 40 km kystlinje.
I midten ligger Lubljana, en nydelig by, nede i en dal. At den ligger så lavt gir mye tåke og dis fra fjellene rundt. Midt gjennom byen renner ei elv, som deler den gamlebyen fra det litt nyere sentrum. Byen sprer seg utover fra en levende, og vakker bykjerne. Mer om det i eget innlegg!
3. november 2008
Oppdatering
Nå er det pinlig lenge siden det har kommet noen oppdateringer her på bloggen, særlig hvis jeg inrømmer at jeg har hatt relativt stabil internett-tilgang i tre uker nå... Men det er jo sånn det går. Plutselig er man ikke helt i blogge-modus, og da blir det lite å fortelle om.
Siden sist har jeg tilbragt inntill flere dager i Jordan (har flotte bilder som kommer opp en av dagene), og to uker i Danmark. Hadde lyst på litt familie-tid, og da var det deilig å kunne få akkurat det!
Nå er jeg i Nederland, i Rotterdam, hos Torunn som jobber i Sjømannskirken her. Det er rart med det, i den norske kirka blir man alltid veldig godt mottatt som teologi-student, enten det er i Norge eller i utlandet. Alle er ganske interesserte i å rekruttere deg til nettopp deres område. Det er prestemangelen i et nøtteskall ;-)
Med base her i Rotterdam har jeg fått besøkt Amsterdam (flott by, vil gjerne på jente-tur dit med alle mine søstre!). Fikk sett Van Gogh museet, og det var en stor opplevelse for en Van Gogh fan som meg!
Fredag, natt til lørdag ble det feiret Halloween i Rotterdam som så mange andre byer verden over. Jeg var (selvfølgelig) kledd ut som heks, med Luna Lovegood som inspirasjon, men med min egen stil. Alle vet jo at jeg i all hemmelighet gikk på Hogwarts mens mine jevnaldrende slet seg gjennom ungdomsskole og videregående.
I USA er det en bevegelse for å gjøre 1. November til Harry Potter Day. Der borte har de en dag for det meste, men jeg må innrømme at tanken tiltaler meg. Litt som speiderpikenes Tenkedag, bare med Harry Potter i stedet...! Så jeg skålte for The Boy Who Lived, og har brukt mye tid og krefter på å prøve å si noe om Harry Potter som fanger oppmerksomheten til de jeg omgås - uten hell. Jeg drømmer om en Harry Potter konferanse i USA. Med likesinnede, gale mennesker, som har skjønt at det er en ung trollmann det hele handler om.
I morgen skal jeg være med Torunn til havna og besøke normenn og norske båter. Gleder meg til det, og lover høyt og høytidelig at jeg skal blogge om det når tiden kommer.
Siden sist har jeg tilbragt inntill flere dager i Jordan (har flotte bilder som kommer opp en av dagene), og to uker i Danmark. Hadde lyst på litt familie-tid, og da var det deilig å kunne få akkurat det!
Nå er jeg i Nederland, i Rotterdam, hos Torunn som jobber i Sjømannskirken her. Det er rart med det, i den norske kirka blir man alltid veldig godt mottatt som teologi-student, enten det er i Norge eller i utlandet. Alle er ganske interesserte i å rekruttere deg til nettopp deres område. Det er prestemangelen i et nøtteskall ;-)
Med base her i Rotterdam har jeg fått besøkt Amsterdam (flott by, vil gjerne på jente-tur dit med alle mine søstre!). Fikk sett Van Gogh museet, og det var en stor opplevelse for en Van Gogh fan som meg!
Fredag, natt til lørdag ble det feiret Halloween i Rotterdam som så mange andre byer verden over. Jeg var (selvfølgelig) kledd ut som heks, med Luna Lovegood som inspirasjon, men med min egen stil. Alle vet jo at jeg i all hemmelighet gikk på Hogwarts mens mine jevnaldrende slet seg gjennom ungdomsskole og videregående.
I USA er det en bevegelse for å gjøre 1. November til Harry Potter Day. Der borte har de en dag for det meste, men jeg må innrømme at tanken tiltaler meg. Litt som speiderpikenes Tenkedag, bare med Harry Potter i stedet...! Så jeg skålte for The Boy Who Lived, og har brukt mye tid og krefter på å prøve å si noe om Harry Potter som fanger oppmerksomheten til de jeg omgås - uten hell. Jeg drømmer om en Harry Potter konferanse i USA. Med likesinnede, gale mennesker, som har skjønt at det er en ung trollmann det hele handler om.
I morgen skal jeg være med Torunn til havna og besøke normenn og norske båter. Gleder meg til det, og lover høyt og høytidelig at jeg skal blogge om det når tiden kommer.
9. oktober 2008
Road Trip!
...Jeg kjorte ut til Betlehem (og gjennom check-pointet med bil!), fordi jeg hadde planlagt aa dra innom teamet der en gang til for jeg reiste fra Israel. Alle unntatt Nina fra Finland laa og sov, saa vi satt og snakket litt. Da hun horte at jeg hadde bil, hadde hun bare en ting aa si: Du maa ta med deg Pat ett eller annet sted!
Pat er en herlig dame fra USA. Hun har vaert prest i den Lutherske kirke, og folte seg kallet til Palistina etter et besok i Israel sammen med mannen i vaar. Hun er virkelig engasjert, paa en herlig maate. Anbefaler bloggen, som jeg linket til for noen innlegg siden!
Da Pat stod opp foreslo jeg at vi kunne dra til doedehavet sammen, og hun sa OK. Og da var det plutselig Road Trip paa gang :) Dirk slengte seg med, og sammen kjorte vi avgaarde i morket. Vi fant overnatting, og dro ut og spiste. Beklageligvis tror jeg Pat og jeg kom til aa ha en noe ekskluderende samtale om Harry Potter, som Dirk ikke har lest, men kanskje var det motiverende...? Vi hadde det kjempegoy :)
Dagen etter dro vi til sjoen, og jeg badet (Dirk og Pat holdt seg til aa dyppe fottene). Saa ble det is paa oss, for jeg satt dem av ved Masada og bega meg sorover for aa levere bil, og rekke grensen til Jordan innen Jom Kippur.
Det var en helt autentisk Road Trip i Palistina/Israel :) Herlig impulsivt!
Kan legge til at da jeg kom til Eilat, sor i Israel, fikk jeg vont i magen, og ble liggende ett par dager. Naa er det Jom Kippur, og jeg sitter her og venter paa at grensen skal aapne igjen.. Alt er virkelig stengt naar det er helligdager her. ALT!
Pat er en herlig dame fra USA. Hun har vaert prest i den Lutherske kirke, og folte seg kallet til Palistina etter et besok i Israel sammen med mannen i vaar. Hun er virkelig engasjert, paa en herlig maate. Anbefaler bloggen, som jeg linket til for noen innlegg siden!
Da Pat stod opp foreslo jeg at vi kunne dra til doedehavet sammen, og hun sa OK. Og da var det plutselig Road Trip paa gang :) Dirk slengte seg med, og sammen kjorte vi avgaarde i morket. Vi fant overnatting, og dro ut og spiste. Beklageligvis tror jeg Pat og jeg kom til aa ha en noe ekskluderende samtale om Harry Potter, som Dirk ikke har lest, men kanskje var det motiverende...? Vi hadde det kjempegoy :)
Dagen etter dro vi til sjoen, og jeg badet (Dirk og Pat holdt seg til aa dyppe fottene). Saa ble det is paa oss, for jeg satt dem av ved Masada og bega meg sorover for aa levere bil, og rekke grensen til Jordan innen Jom Kippur.
Det var en helt autentisk Road Trip i Palistina/Israel :) Herlig impulsivt!
Kan legge til at da jeg kom til Eilat, sor i Israel, fikk jeg vont i magen, og ble liggende ett par dager. Naa er det Jom Kippur, og jeg sitter her og venter paa at grensen skal aapne igjen.. Alt er virkelig stengt naar det er helligdager her. ALT!
Leiebil :)
Da jeg var i Galiliea, var det rett og slett litt vanskelig aa komme seg fra sted til sted, uten en stor tourbuss. Saa jeg provde noe nytt og leide bil! (Wuhu - spennende!)
En soet liten hvit bil, fra Avis, med full forsikring. Det var herlig! Deilig aa bare kunne folge sin egen rytme og ha full frihet!
Jeg kjorte til Akko, paa Middelhavskysten, og var der den siste dagen av Id al Fitr - muslimenes store fest ved slutningen av Ramadan. Det var liv og rore i byen, masse greier for ungene. Det ble solgt frisk juice, sukkerspinn (candyfloss i Danmark) og pannekaker paa hvert et gatehjorne. For ikke aa snakke om ballonger. Der var ballonger overalt! Veldig 17.mai-aktig, egentlig. Bilder kommer naar jeg finner en datamaskin som ikke bare er en automat man putter penger paa...
Derfra kjorte jeg ned til Caecarea Maritima. Etter litt leting (du vet, naar du kjorer uten bykart...) fant jeg nasjonalparken med ruinene etter byen kong Herodes bygde ca. 10 aar f.Kr. som Israels store havneby. Det var et behagelig sted, dyre resturanter, men en fin park og strand som var aapen for alle.
Samme kveld kjorte jeg til Jerusalem (jepp!), hvilket var litt av et eventyr. Akkurat som jeg hadde vanskelig for aa finne overnattig i Betlehem, og kjorte jeg i ko inn til Jerusalem. Byen var full av biler - det var helt utrolig. Jeg horte paa i-poden min og konsentrerte meg om aa kjore et par meter naa og da, til jeg endelig kom meg inn i parkeringshuset ved gamlebyen.
Det var saa sent at jeg maate lope gjennom gamlebyen, for aa rekke fram til gjestehuset jeg skulle bo paa innen de stengte. Dagen etter var jeg paa gudstjeneste i den tyske kirken, vandret litt i gatene (og ble veldig lei av selgere) og besokte gravkirken. Og hele veien gikk jeg aa lurte paa hva jeg skulle gjore naa...
En soet liten hvit bil, fra Avis, med full forsikring. Det var herlig! Deilig aa bare kunne folge sin egen rytme og ha full frihet!
Jeg kjorte til Akko, paa Middelhavskysten, og var der den siste dagen av Id al Fitr - muslimenes store fest ved slutningen av Ramadan. Det var liv og rore i byen, masse greier for ungene. Det ble solgt frisk juice, sukkerspinn (candyfloss i Danmark) og pannekaker paa hvert et gatehjorne. For ikke aa snakke om ballonger. Der var ballonger overalt! Veldig 17.mai-aktig, egentlig. Bilder kommer naar jeg finner en datamaskin som ikke bare er en automat man putter penger paa...
Derfra kjorte jeg ned til Caecarea Maritima. Etter litt leting (du vet, naar du kjorer uten bykart...) fant jeg nasjonalparken med ruinene etter byen kong Herodes bygde ca. 10 aar f.Kr. som Israels store havneby. Det var et behagelig sted, dyre resturanter, men en fin park og strand som var aapen for alle.
Samme kveld kjorte jeg til Jerusalem (jepp!), hvilket var litt av et eventyr. Akkurat som jeg hadde vanskelig for aa finne overnattig i Betlehem, og kjorte jeg i ko inn til Jerusalem. Byen var full av biler - det var helt utrolig. Jeg horte paa i-poden min og konsentrerte meg om aa kjore et par meter naa og da, til jeg endelig kom meg inn i parkeringshuset ved gamlebyen.
Det var saa sent at jeg maate lope gjennom gamlebyen, for aa rekke fram til gjestehuset jeg skulle bo paa innen de stengte. Dagen etter var jeg paa gudstjeneste i den tyske kirken, vandret litt i gatene (og ble veldig lei av selgere) og besokte gravkirken. Og hele veien gikk jeg aa lurte paa hva jeg skulle gjore naa...
Gallilea
Paa tide aa blogge litt om det vakre i Israel ogsaa!
Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!
Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.
Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".
Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.
Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!
Hvor kan du gjore noe?
Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!
Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.
Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".
Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.
Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!
Hvor kan du gjore noe?
23. september 2008
Krysse grenser
I dag har jeg gaatt fra Egypt til Israel. Ikke hele veien, som Moses og gjengen, men fra Egyptiske Taba til Israelske Eilat.
Naar du kommer til grensen i Egpyt er det en lang koe, gjennom flere stasjoner: Forst betaler du utreiseskatt (2 kr...), saa scannes all bagasje og du gaar gjennom en metalldetektor. Saa fyller du ut et utreiseskjema, som du leverer til passkontrolloeren naar det er din tur (ps! det var bare en fyr som satt der - alle de andre bare vandret rundt). Saa komer du ut i en tollfri sone, med taxfree :) Der sjekkes passet igjen, for du gaar inn i Israelsk territorium. Der staar de og ser deg ann i koen, og sjekker passene for de slipper deg inn i selve ankomstterminalen. Inne sjekker de passet igjen, spor hva du skal i Israel og gir deg et innreiseskjema. Saa gjennomlyses baggasjen igjen, og gjennomsokes ganske ofte. (Saerlig hvis du er araber eller scruffy back-packer!) Hvis alt er ok der, kan du gaa videre til selve passkontrollen, hvor de spor hva og hvor du skal i Israel, og stempler passet med det beromte stempelet som utelukker adgang til andre arabiske land. Du kan faa det paa et separat ark, hvis du spoer pent, men da maa du forberede deg paa flere spoersmaal!
Jeg stod like foran en stor familie i alle koene. Noen av dem er arabere. Da jeg kom til Eilat motte jeg en kvinne, to barn og to tanter paa busstasjonen. Resten av familien var igjen paa grensen. En i familien var blitt holdt igjen, og kvinnens mann provde aa faa ham ut. Naa har de ventet i tre timer. Bussen til Jerusalem er gaatt (den hadde jeg ogsaa tenkt aa ta) og de maa finne overnatting her i Eilat. Ganske vilt. En familie paa reise. Tantene er tyske, og han som er holdt igjen Amerikaner. Ganske vilt...
Jeg skal sove her, og saa blir det Betlehem i morgen (buss via Jerusalem).
Gleder meg masse til aa see Dirk! (En prest fra Bodo-omraadet som er der med Kirkenes Verdensraad for aa ledsage folk gjennom check-pointene, og forhaapentlig minske trakasering og overgrep ved sitt naervaer).
Bilder: Jobber med aa faa dem opp, men det er litt utfordrende med SAKTE-gaaende nett. Jeg setter opp en link saa snart jeg faar det til :)
Naar du kommer til grensen i Egpyt er det en lang koe, gjennom flere stasjoner: Forst betaler du utreiseskatt (2 kr...), saa scannes all bagasje og du gaar gjennom en metalldetektor. Saa fyller du ut et utreiseskjema, som du leverer til passkontrolloeren naar det er din tur (ps! det var bare en fyr som satt der - alle de andre bare vandret rundt). Saa komer du ut i en tollfri sone, med taxfree :) Der sjekkes passet igjen, for du gaar inn i Israelsk territorium. Der staar de og ser deg ann i koen, og sjekker passene for de slipper deg inn i selve ankomstterminalen. Inne sjekker de passet igjen, spor hva du skal i Israel og gir deg et innreiseskjema. Saa gjennomlyses baggasjen igjen, og gjennomsokes ganske ofte. (Saerlig hvis du er araber eller scruffy back-packer!) Hvis alt er ok der, kan du gaa videre til selve passkontrollen, hvor de spor hva og hvor du skal i Israel, og stempler passet med det beromte stempelet som utelukker adgang til andre arabiske land. Du kan faa det paa et separat ark, hvis du spoer pent, men da maa du forberede deg paa flere spoersmaal!
Jeg stod like foran en stor familie i alle koene. Noen av dem er arabere. Da jeg kom til Eilat motte jeg en kvinne, to barn og to tanter paa busstasjonen. Resten av familien var igjen paa grensen. En i familien var blitt holdt igjen, og kvinnens mann provde aa faa ham ut. Naa har de ventet i tre timer. Bussen til Jerusalem er gaatt (den hadde jeg ogsaa tenkt aa ta) og de maa finne overnatting her i Eilat. Ganske vilt. En familie paa reise. Tantene er tyske, og han som er holdt igjen Amerikaner. Ganske vilt...
Jeg skal sove her, og saa blir det Betlehem i morgen (buss via Jerusalem).
Gleder meg masse til aa see Dirk! (En prest fra Bodo-omraadet som er der med Kirkenes Verdensraad for aa ledsage folk gjennom check-pointene, og forhaapentlig minske trakasering og overgrep ved sitt naervaer).
Bilder: Jobber med aa faa dem opp, men det er litt utfordrende med SAKTE-gaaende nett. Jeg setter opp en link saa snart jeg faar det til :)
22. september 2008
Langt innlegg....
Ironisk nok er det akkurat naar man reiser ut at alle sjekker bloggen. Men det tar noen dager for en stakkars reisende har noe aa fortelle. Men naa skal dere faa hoere! (En hel masse paa en gang!)
(Ang. Evnetuelt rare stavemaater faar jeg si at normalt sett bruker jeg ae, oe og aa, men noen ganger e, o og a. Ordene kan som oftest kjennes igjen ;)
Kairo
For aa begynne ned begynnelsen, faar jeg nevne en uproblematisk flytur fra Kobenhavn til Istanbul (etter at min kjere far hadde funnet adressen til hostellet mitt, som jeg -helt karatkteristisk- hadde glemt hjemme). I Istanbull var det tordenvaer, og jeg gikk og var temmelig spent paa om vi skulle komme av gaarde i tide (om naar vi egentlig skulle komme fram). Tid er finurlig: Istanbull ligger med +2 timer GT, og Kairo med det samme, om sommeren. Og det kunne umulig stemme med flytidene paa min billett.... Saa hva var feil? Joda, Egypt stilte klokka en og en halv mnd. for tiden, saan at den skulle vaere stilt til fastemaaneden ramadan. (Tenk hvis man skulle flytte datoen for stilling av klokka i Norge..!)
Ankomst etter planen, og mott av min hyggelige sjaaffeur, Said. Kairo er akkurat like stoyete og forureneset som alle sier. Derfor var jeg glad for at hostellet mitt laa paa taket av en bygning - litt vind og mindre eksos :) Hostel Dahab var utrolig hyggelig. Litt skittent i gangene, og en pinlig drlig frokost, men mange back packere og god steming. Der satt folk ute hele dognet: Noen hadde glidd inn i spisevanene i ramadan, og spiste middag i tre-fire-tiden paa natta. Andre var kommet til Kariro etter lang tid paa reise, og hadde bruk for aa slappe av. Det var et godt sted aa komme i rett modus paa, og et godt sted aa faa noen tips til veien videre!
Min ene dag i Kairo by, brukte jeg paa pyramider. Det er tre steder i Kairo-omraadet som mange besoker: Giza (de mest beromte, sphinxen er der), Saqqara (med mange bygg rundt pyramiden) og Darshur (mindre besokt, to pyramider). De er ganske utrolige aa see paa... Store. Perfekte i formen. Gamle. Og midt i orkenen!
Maa nok innromme at jeg var mer fansinert av orkenen enn av pyramidene. Den er saa uendelig og mektig. Jeg ble lurt opp paa en kamel (ok - ikke "lurt", men overtalt) og utsiken var famtastisk. Orkenen er vanskelig aa beskrive. Men den gjor intrykk!
Jeg maa si noen ord om det aa vaere i en primaert muslimsk by under ramadan. Alt er snudd paa hodet. Butikkene aapner ikke foer sent om etter middagen, og hvis ikke du "vet om et sted" bor du kjoepe mat og vann kvelden foer du trenger det. Boenneropene er ikke bare lyd, men ogsaa det som strukturerer dagen. Naar soloppgangsropet lyder (og turistene vaakner) er det slutt paa mat, drikke, royk og andre utskjeielser til solnedgangsropet ved sekstiden en gang. Moskeene er fulle, og alle har med seg koranen der de er (taxi-drivers, politimenn, museumsvakter, skolebarn, osv.) Ganske spesiellt. Det gjor inntrykk at religionen har saa stor innflytelse. Samtidig som det forteller noe om hvordan det er aa vaere kristen her.
Anafora
En venn av meg, og kona hans, hadde en veldig konkret anbefaling da de horte at jeg skulle til Egypt. "Du maa dra til Anafora! Det er en svenske som driver det, sammen med en koptisk biskop. Det er et vakkert sted! Et slags fellesskap, ikke et kloster, men et sted folk kan komme og bo i kortere eller lengre tid. Man kan virkelig tenke der!" Spennende, tenkte jeg, og planla deretter. Og det var ganske interssant aa komme til Anafora, uten helt aa vite hva jeg gikk til. Men saa er det jo nettopp det som er idden med Anafora...
Anafora betyr offer, og de som lever der tenker at de ofrer sin tid til Gud. Det er ingen konkret ide, eller visjon som deiver stedet, men et onske om at alle som kommer skal faa oppdage sitt eget Anafora.
Mitt Anafora er vakkert. Stille, gront, tente lys om kveldene og kveldsbonn i den vakre kirken. Skjonnheten vitner om Gud, er det sagt, og det er sant.
Gjestehusene paa Anafora er bygget i et sporsmaalstegn. Fordi du selv maa oppdage hvor du er. For meg ble Anafora en anledning til a komme fra til sporsmaal som jeg tar med meg videre paa reisen, og i livet. Jeg har skrevet og lest, tegnet og oppdaget et herlig eventyr (som dere kanskje faar hoere ved en passende anledning). Og jeg har blitt kjent med masse flotte folk!
Der var en voluntoer, Emily, som var ny (som meg) og heller ikke ante noen ting om Anafora. Det var herlig aa ha henne, for vi kunne sporre hverandre om "dumme" sporsmaal, som f.eks. naar frokosten var og hva man skulle (og ikke skulle) i kirken. Haaper hun faar tre flotte maaner der!
Dahab
Dahab er en beromt by blant backpackere, og etterhvert ogsaa blant andre turister. Her er det dykking, snorkling og aktiviteter som kamelsaffari til en oase mm. som gjelder. I tillegg er det en aktiv by, med mange unge reisende, uten den normalt konservative egyptiske kulturen. Dvs. at her kunne jeg for forste gang paa turen gaa i en topp uten ermer, jeg kunne gaa ute med vaatt haar, og til og med vaere paa stranden i bikini!
Jeg har nemlig vaert paa snorkletur i dag, og det var fantastisk! Korallrevet her er...Helt utrolig! Og det er utrolig at det enda lever saa godt, med saa mange turister... Det var fullt liv, men anemoner, og koraller i ulike former og storrelser. Der var store skjell, og ulike typer sjo-pinnsvin, for ikke aa snakke om fisk! Jeg saa baade sverdfisk og klovefisk (som den i Finding Nemo - de lever i anemoner :) og hundrevis av fisk jeg ikke vet navnet paa, men har sett i akvarier eller paa film, eller aldri for i mitt liv.
(Ang. Evnetuelt rare stavemaater faar jeg si at normalt sett bruker jeg ae, oe og aa, men noen ganger e, o og a. Ordene kan som oftest kjennes igjen ;)
Kairo
For aa begynne ned begynnelsen, faar jeg nevne en uproblematisk flytur fra Kobenhavn til Istanbul (etter at min kjere far hadde funnet adressen til hostellet mitt, som jeg -helt karatkteristisk- hadde glemt hjemme). I Istanbull var det tordenvaer, og jeg gikk og var temmelig spent paa om vi skulle komme av gaarde i tide (om naar vi egentlig skulle komme fram). Tid er finurlig: Istanbull ligger med +2 timer GT, og Kairo med det samme, om sommeren. Og det kunne umulig stemme med flytidene paa min billett.... Saa hva var feil? Joda, Egypt stilte klokka en og en halv mnd. for tiden, saan at den skulle vaere stilt til fastemaaneden ramadan. (Tenk hvis man skulle flytte datoen for stilling av klokka i Norge..!)
Ankomst etter planen, og mott av min hyggelige sjaaffeur, Said. Kairo er akkurat like stoyete og forureneset som alle sier. Derfor var jeg glad for at hostellet mitt laa paa taket av en bygning - litt vind og mindre eksos :) Hostel Dahab var utrolig hyggelig. Litt skittent i gangene, og en pinlig drlig frokost, men mange back packere og god steming. Der satt folk ute hele dognet: Noen hadde glidd inn i spisevanene i ramadan, og spiste middag i tre-fire-tiden paa natta. Andre var kommet til Kariro etter lang tid paa reise, og hadde bruk for aa slappe av. Det var et godt sted aa komme i rett modus paa, og et godt sted aa faa noen tips til veien videre!
Min ene dag i Kairo by, brukte jeg paa pyramider. Det er tre steder i Kairo-omraadet som mange besoker: Giza (de mest beromte, sphinxen er der), Saqqara (med mange bygg rundt pyramiden) og Darshur (mindre besokt, to pyramider). De er ganske utrolige aa see paa... Store. Perfekte i formen. Gamle. Og midt i orkenen!
Maa nok innromme at jeg var mer fansinert av orkenen enn av pyramidene. Den er saa uendelig og mektig. Jeg ble lurt opp paa en kamel (ok - ikke "lurt", men overtalt) og utsiken var famtastisk. Orkenen er vanskelig aa beskrive. Men den gjor intrykk!
Jeg maa si noen ord om det aa vaere i en primaert muslimsk by under ramadan. Alt er snudd paa hodet. Butikkene aapner ikke foer sent om etter middagen, og hvis ikke du "vet om et sted" bor du kjoepe mat og vann kvelden foer du trenger det. Boenneropene er ikke bare lyd, men ogsaa det som strukturerer dagen. Naar soloppgangsropet lyder (og turistene vaakner) er det slutt paa mat, drikke, royk og andre utskjeielser til solnedgangsropet ved sekstiden en gang. Moskeene er fulle, og alle har med seg koranen der de er (taxi-drivers, politimenn, museumsvakter, skolebarn, osv.) Ganske spesiellt. Det gjor inntrykk at religionen har saa stor innflytelse. Samtidig som det forteller noe om hvordan det er aa vaere kristen her.
Anafora
En venn av meg, og kona hans, hadde en veldig konkret anbefaling da de horte at jeg skulle til Egypt. "Du maa dra til Anafora! Det er en svenske som driver det, sammen med en koptisk biskop. Det er et vakkert sted! Et slags fellesskap, ikke et kloster, men et sted folk kan komme og bo i kortere eller lengre tid. Man kan virkelig tenke der!" Spennende, tenkte jeg, og planla deretter. Og det var ganske interssant aa komme til Anafora, uten helt aa vite hva jeg gikk til. Men saa er det jo nettopp det som er idden med Anafora...
Anafora betyr offer, og de som lever der tenker at de ofrer sin tid til Gud. Det er ingen konkret ide, eller visjon som deiver stedet, men et onske om at alle som kommer skal faa oppdage sitt eget Anafora.
Mitt Anafora er vakkert. Stille, gront, tente lys om kveldene og kveldsbonn i den vakre kirken. Skjonnheten vitner om Gud, er det sagt, og det er sant.
Gjestehusene paa Anafora er bygget i et sporsmaalstegn. Fordi du selv maa oppdage hvor du er. For meg ble Anafora en anledning til a komme fra til sporsmaal som jeg tar med meg videre paa reisen, og i livet. Jeg har skrevet og lest, tegnet og oppdaget et herlig eventyr (som dere kanskje faar hoere ved en passende anledning). Og jeg har blitt kjent med masse flotte folk!
Der var en voluntoer, Emily, som var ny (som meg) og heller ikke ante noen ting om Anafora. Det var herlig aa ha henne, for vi kunne sporre hverandre om "dumme" sporsmaal, som f.eks. naar frokosten var og hva man skulle (og ikke skulle) i kirken. Haaper hun faar tre flotte maaner der!
Dahab
Dahab er en beromt by blant backpackere, og etterhvert ogsaa blant andre turister. Her er det dykking, snorkling og aktiviteter som kamelsaffari til en oase mm. som gjelder. I tillegg er det en aktiv by, med mange unge reisende, uten den normalt konservative egyptiske kulturen. Dvs. at her kunne jeg for forste gang paa turen gaa i en topp uten ermer, jeg kunne gaa ute med vaatt haar, og til og med vaere paa stranden i bikini!
Jeg har nemlig vaert paa snorkletur i dag, og det var fantastisk! Korallrevet her er...Helt utrolig! Og det er utrolig at det enda lever saa godt, med saa mange turister... Det var fullt liv, men anemoner, og koraller i ulike former og storrelser. Der var store skjell, og ulike typer sjo-pinnsvin, for ikke aa snakke om fisk! Jeg saa baade sverdfisk og klovefisk (som den i Finding Nemo - de lever i anemoner :) og hundrevis av fisk jeg ikke vet navnet paa, men har sett i akvarier eller paa film, eller aldri for i mitt liv.
14. september 2008
Når begynner reisen...?
Når begynner en reise?
Jeg prøver å la denne reisen min være en filosofisk og åndelig reise, i tillegg til en fysisk reise. Jeg vil at inntrykkene jeg får, menneskene jeg møter og tankene jeg tenker - skal forme meg og mine tanker. Jeg vil se med nye øyne, som Proust sa.
Og da er ikke den fysiske utreisen så viktig. Jeg har annonsert 17. september som den store dagen, da jeg forlater det kjente og nære, og flyr fra København til Cairo. Men det er jo bare en flytur. Selve reisen begynte for lenge siden!
I april hadde vi gudstjeneste hvor vi satte fokus på Jesu ord om at han er "veien, sannheten og livet" (3.søndag etter påske, hvis noen lurer ;-) og jeg tror på mange måter at min reise begynte i møte med den teksten. Vi vet ikke hvor Jesus går hen, men vi følger han kall, og oppdager underveis hva det er han tar oss med til. Selve livet er en reise, en vandring gjennom situasjoner og stemninger, som former oss og de menneskene vi møter og er med på å forme. Jeg tror i får større glede av reisen, hvis vi er bevisste på hvordan den former oss. Hvis vi kjenner etter, når noe gjør inntrykk på oss - enten det er positivt eller utfordrende.
Jeg begynte på sett og vis på denne reisen ved jul i fjor, da jeg ble utfordret til å gjøre noe for å være mer tilstede i min egen hverdag - i livet, her og nå. Jeg begynte på denne reisen, da jeg bestemte meg for å ta permisjon fra studiene, for å se hva som skjedde og gjøre det som la seg foran meg. Jeg begynte på denne reisen da jeg takket ja til et vikariat som prest. Jeg begynte på denne reisen, da jeg var i praksis som prest - fordi det var der jeg virkelig åpnet opp for inntrykk og møter og nye tanker.
Jeg begynte reisen da jeg bestemte meg for å reise til Midt-Østen, og da jeg tok imot de mange gode rådene og tipsene folk rundt meg kom med. Jeg begynte denne reisen sammen med Unn Kristin under treet utenfor Kirkely, da vi snakket om å se hvordan Gud griper inn i livene til oss helt normale mennesker, og legger til rette for at vi skal lære, eller oppleve, eller rett og slett leve i Guds nåde.
På tur til København var jeg innom Nidarosdomen, Norges pilegrims kirke. Der bad jeg en bønn for reisen min, om at det måtte være som en pilegrimsreise, og at utsendelsen måtte være fra kirkens røtter i Norge, og målet kirkens røtter i denne værden. Det virket passende, og det kjentes godt.
Det er klart det var milepæler å kjøpe billett, og å pakke sekken! For ikke å snakke om den følelsen man har når man står i rullentrappa og er på vei til å sette seg på flyet..! Men det hele begynner når man åpner opp, og tar imot de inntrykkene reisen gjennom livet bringer.
19. september 2006
Mt Abu
After a request from friends and family, I will attempt to write a litte in Norwegian today.
Etter onske fra kjente og kjere skal jeg forsoke med en liten tekst paa norsk i dag. Uten mine kjere tre vokaler.
Mugg og hvile
Mt. Abu viste seg aa vere supert! Jeg kan knapt si at jeg gjorde noe de dagene jeg var der, men det var en saart tiltrengt pause med lesing, turer, mer lesing og masse sovn :) De mugne rommene bedret seg ogsaa drastisk. Det viste seg at det tunge monsunregnet nettopp hadde sluttet et par dager for vi kom, og solen var ikke ferdig med a torke husene. Folkene paa hotellet var super hjelpsomme og tok madrassen min ut i sola i noen timer mens de vasket rommet en ekstra gang :)
Regn på taket av gjstehuset mitt like før vi skulle reise fra Mt Abu :) Er det rart husene blir mugne...?
Har holdt paa med en bok av Jose Saramago, den heter "Den andre mannen" og er veldig god. Mange understrekede sitater som skal skrives av for boken settes i hylla. Ett av mine favoritter er (fritt etter hukommelsen): Det var slik ahn fikk visshet om at verden ikke ville ende i dag, for det ville vært et utilgivelig sløseri å la solen stå opp, bare for at den som hadde satt alt i gang, skulle være tilstede ved intethetens begynnelse...
Mat, mat, mat!
Som mange av hotellene jeg har bodd paa var dette et familiedrevet gjestehus; hvor hadde sin oppgave. En mann hadde resepsjonen, broren hans tok seg av internett etc og jeg tror han holdt paa med restauranten ogsaa. Faren deres var eier/bestyrer. Min personlige favoritt var forstnevnte manns datter, hennes rolle var som "future rocket sientist" :) Mammaen hennes, en fantastisk sot dame gav matlagningstimer hver dag, i sitt eget kjokken ("den indiske kvinnens viktigste rom, for hun bruker nesten hele dagen der") Jeg ble med, off course, og fikk lere aa lage Fryed Daal (linser i en gul suppe), alooe (poteter, her med peanuts og koreander), kaal (som jeg ikke vet hva heter paa hindi) og chepati (mykt, flatt hvetebrod). Og det var simpelt hen den beste maten jeg har faat i India! Kanskje fordi hun brukte mer salt i maten enn hva som er vanlig, men kanskje ogsaa fordi hun er kvinne og alle kokkene paa restauranter er menn...! Hun har gjort dette hver dag i ganske lang tid - she knows what she's doing!
Agra
Etter noen deilige dager i Mt. Abu, uten selgere konstant i helene paa oss, og med rettferdige priser hvor enn vi gikk, satte vi oss paa toget til Agra. Det var litt av en natt: Forst jeep fra Mt. Abu og ned til stasjonen (1 time), saa tog som ankom Jaipur kl 04.30 om morgenen, ligge litt paa stasjonen og saa neste tog (her hadde vi AirCondition) kl 06.10 mot Agra. Vi kom til Agra ved 10-tiden og kunne bare konstatere at det var feil stasjon hvis vi ville etterlate bagasjen og hente den for vi tok toget til Delhi... Vi endte opp med aa la oss overtle til en rickshaw til et reisebyraa som oppbevarte sekkene og skaffet togbiletter. Har en viss folelse av at de lurte oss ang. bilettene, men men, vi kom fram, svettere enn noen sinne for i mitt liv. Den dusjen jeg tok i kveld kan ikke sammenliknes med noen tidligere dusj i mitt liv :)
Dagen i Agra gikk med til aa se Taj Mahal. Og det var absolutt verdt bryet! Et absolutt enestaaende sted, med en helt spesiell atmosfere. Og faktisk langt mindre stressende enn Eiffeltaarnet! Men varmt! Jeg er helt sikker paa at hvis jeg ikke hadde satt meg ned med jevne mellomrom, bare for aa hvile, ville jeg gaatt i bakken! Det er super vanskelig aa faa i seg nok vann naar det er saa varmt. Og det er varmt! Spesiellt sammenliknet med Mt. Abu (enda kallere hvis vi sammenlikner med Nord-Norge, off course!)
Neste stopp...
I morgen tidlig har jeg tenkt aa prove aa komme meg paa et tog til Shimla, litt lenger nord i India. Der bor en av jentene fra Juliette Low-seminaret i Pune, jeg skal besoke henne. Eneste utfordring blir aa skaffe togbillett for 07.30. Er ikke sikker paa om billettkontoret er aapent... Vi faar se hvordan det gaar!
Klem, kram og hugs to everyone :)
Etter onske fra kjente og kjere skal jeg forsoke med en liten tekst paa norsk i dag. Uten mine kjere tre vokaler.
Mugg og hvile
Mt. Abu viste seg aa vere supert! Jeg kan knapt si at jeg gjorde noe de dagene jeg var der, men det var en saart tiltrengt pause med lesing, turer, mer lesing og masse sovn :) De mugne rommene bedret seg ogsaa drastisk. Det viste seg at det tunge monsunregnet nettopp hadde sluttet et par dager for vi kom, og solen var ikke ferdig med a torke husene. Folkene paa hotellet var super hjelpsomme og tok madrassen min ut i sola i noen timer mens de vasket rommet en ekstra gang :)
Regn på taket av gjstehuset mitt like før vi skulle reise fra Mt Abu :) Er det rart husene blir mugne...?Har holdt paa med en bok av Jose Saramago, den heter "Den andre mannen" og er veldig god. Mange understrekede sitater som skal skrives av for boken settes i hylla. Ett av mine favoritter er (fritt etter hukommelsen): Det var slik ahn fikk visshet om at verden ikke ville ende i dag, for det ville vært et utilgivelig sløseri å la solen stå opp, bare for at den som hadde satt alt i gang, skulle være tilstede ved intethetens begynnelse...
Mat, mat, mat!
Som mange av hotellene jeg har bodd paa var dette et familiedrevet gjestehus; hvor hadde sin oppgave. En mann hadde resepsjonen, broren hans tok seg av internett etc og jeg tror han holdt paa med restauranten ogsaa. Faren deres var eier/bestyrer. Min personlige favoritt var forstnevnte manns datter, hennes rolle var som "future rocket sientist" :) Mammaen hennes, en fantastisk sot dame gav matlagningstimer hver dag, i sitt eget kjokken ("den indiske kvinnens viktigste rom, for hun bruker nesten hele dagen der") Jeg ble med, off course, og fikk lere aa lage Fryed Daal (linser i en gul suppe), alooe (poteter, her med peanuts og koreander), kaal (som jeg ikke vet hva heter paa hindi) og chepati (mykt, flatt hvetebrod). Og det var simpelt hen den beste maten jeg har faat i India! Kanskje fordi hun brukte mer salt i maten enn hva som er vanlig, men kanskje ogsaa fordi hun er kvinne og alle kokkene paa restauranter er menn...! Hun har gjort dette hver dag i ganske lang tid - she knows what she's doing!
Agra
Etter noen deilige dager i Mt. Abu, uten selgere konstant i helene paa oss, og med rettferdige priser hvor enn vi gikk, satte vi oss paa toget til Agra. Det var litt av en natt: Forst jeep fra Mt. Abu og ned til stasjonen (1 time), saa tog som ankom Jaipur kl 04.30 om morgenen, ligge litt paa stasjonen og saa neste tog (her hadde vi AirCondition) kl 06.10 mot Agra. Vi kom til Agra ved 10-tiden og kunne bare konstatere at det var feil stasjon hvis vi ville etterlate bagasjen og hente den for vi tok toget til Delhi... Vi endte opp med aa la oss overtle til en rickshaw til et reisebyraa som oppbevarte sekkene og skaffet togbiletter. Har en viss folelse av at de lurte oss ang. bilettene, men men, vi kom fram, svettere enn noen sinne for i mitt liv. Den dusjen jeg tok i kveld kan ikke sammenliknes med noen tidligere dusj i mitt liv :)
Dagen i Agra gikk med til aa se Taj Mahal. Og det var absolutt verdt bryet! Et absolutt enestaaende sted, med en helt spesiell atmosfere. Og faktisk langt mindre stressende enn Eiffeltaarnet! Men varmt! Jeg er helt sikker paa at hvis jeg ikke hadde satt meg ned med jevne mellomrom, bare for aa hvile, ville jeg gaatt i bakken! Det er super vanskelig aa faa i seg nok vann naar det er saa varmt. Og det er varmt! Spesiellt sammenliknet med Mt. Abu (enda kallere hvis vi sammenlikner med Nord-Norge, off course!)
Neste stopp...
I morgen tidlig har jeg tenkt aa prove aa komme meg paa et tog til Shimla, litt lenger nord i India. Der bor en av jentene fra Juliette Low-seminaret i Pune, jeg skal besoke henne. Eneste utfordring blir aa skaffe togbillett for 07.30. Er ikke sikker paa om billettkontoret er aapent... Vi faar se hvordan det gaar!
Klem, kram og hugs to everyone :)
14. september 2006
Tuesday
I started the day with visiting the city palace of Udiapur wich was really beautiful and farytale-like. There was a rooom perfect for the H C Andersen tale of the Nightingale, and another that looked like it belonged in the tale of the Flying Suitcase. Bouth farytales are highly recommended by yours truely! Sightseeing, no matter how interesting, can be quite exhausting, and I think that is was provided me with the meanest headake in ages throughout the afternoon. When you have such a headake, and all you want to do is get back to your hotel and lie down, nothing is worse than percistant salesmen saying "hallo!" "How are you?" "Wich coutry ma'm?"
- Pleace! I am exhausted! My head is pounding! Just, for once, let me pass without all the hassel! But no...
I this was what finally made me grow a little tired of India. The cultue in different parts of India varies, in the north it strikes me as a lot more agressive than further south... Later that night the main question was what to do after Udiapur. I felt tired of Rajastan, tired of the salesmen, and ready for somethnig new. The girl from America I had been sightseeing with had spent a lot of time in the far north, and I started considering going there. It would be intersting to see what India was like up there, and I am going to Shimla (north) to vistit a girl guide anyway... Choises!
Wednsday
I woke up thinking that I'd spent my last nigt in Udiaour, and would leave the same afternoon. I started packing so I could check out by 10, but as I put my things together I realized how stressfull it would be to go so far north as I had been considering. And what did I want there anyway? To study yoga? That is the main thing people do up north. No: Back to the original plan of Mt. Abu in Rajastan. This gave me another night in Udiapur, so I had the whole day to relax, read and wirte my jurnal. I thought!
I went down to the shore of the lake and read for a while. On my way I was invited in to a womans house for Chai (tea with spices, sugar and milk). She introdused me to her two newly married and both pregnet sisters, and one ran to get a fourth sister. This fourth sister sold handbags, it turned out, that the children in the family would sitch in the evenings. She wanted me to buy, but after looking for a bit I asked a price that was lower that she would take, and I got out of the situation.
When reading by the lake, a guy came up and asked where I was from (as always). I answered, and politely asked him to let me read. He so did, but he kept quite near, so the minute I finished, he was back. So, we talked. It turned out to be a really interesting talk, maybe inspired by the fact that I had been reading my Bible... We talked about our views of life, religion, happiness, what is good and what is holy. It was quite interesting, and when we finally broke off it was because I was so hugry I couldn't consentrate.
On my way to get lunch I was (as always) invited for Chai, this time by a guy in a shop I had inteded to buy a skirt from. So, why not? Well, we also ended up talking for a couple of hours, about life, religion, marriage, thrust and fidility. He said that if he got married it would be the same as just having daal every day for the rest of his life. He would rather have Talis (a mixture of different dishes). In the end I think we concluded that that was the main difference between us, though I can think of a few more :) Finally I got some food, and time to read. Having a pair of deacent conversations helped India grow a little on me again, so I not so tired fo the country anymore. By the way, I did go back for my skirt (and I didn't have to bargin!)
Thursday
Up at 06.30, a quick breakfast and a bumpy bussride for 7 hours taking me to Mt. Abu. Population unknown (my guidebook is in my room). A rather small hill station with a nice lake and (hopefully) some good areas to walk. A lot of Indian touists here, not as much hassel as Udiapur, but we still draw a salesman or two.
After arriving in the rather mouldy smelling hotel, I took a walk with Lauren (from the USA, she decided to come to Mt. Abu as well). We went to a place called Brahma Kumaris Ishwaria Vishwa Vidyalaya, or the univercity of Peace. Their philosophy is that all religions are testemonies of the same supreme god, yet they expect a paradice ruled by a pair of hindu gods. Most of what they had to say I could agree with, but at some point it all was too relative for me. Lauren is going to check out their yoga class. I might join, just to see. Play Arild Romarhein for a little while ;)
I started the day with visiting the city palace of Udiapur wich was really beautiful and farytale-like. There was a rooom perfect for the H C Andersen tale of the Nightingale, and another that looked like it belonged in the tale of the Flying Suitcase. Bouth farytales are highly recommended by yours truely! Sightseeing, no matter how interesting, can be quite exhausting, and I think that is was provided me with the meanest headake in ages throughout the afternoon. When you have such a headake, and all you want to do is get back to your hotel and lie down, nothing is worse than percistant salesmen saying "hallo!" "How are you?" "Wich coutry ma'm?"
- Pleace! I am exhausted! My head is pounding! Just, for once, let me pass without all the hassel! But no...
I this was what finally made me grow a little tired of India. The cultue in different parts of India varies, in the north it strikes me as a lot more agressive than further south... Later that night the main question was what to do after Udiapur. I felt tired of Rajastan, tired of the salesmen, and ready for somethnig new. The girl from America I had been sightseeing with had spent a lot of time in the far north, and I started considering going there. It would be intersting to see what India was like up there, and I am going to Shimla (north) to vistit a girl guide anyway... Choises!
Wednsday
I woke up thinking that I'd spent my last nigt in Udiaour, and would leave the same afternoon. I started packing so I could check out by 10, but as I put my things together I realized how stressfull it would be to go so far north as I had been considering. And what did I want there anyway? To study yoga? That is the main thing people do up north. No: Back to the original plan of Mt. Abu in Rajastan. This gave me another night in Udiapur, so I had the whole day to relax, read and wirte my jurnal. I thought!
I went down to the shore of the lake and read for a while. On my way I was invited in to a womans house for Chai (tea with spices, sugar and milk). She introdused me to her two newly married and both pregnet sisters, and one ran to get a fourth sister. This fourth sister sold handbags, it turned out, that the children in the family would sitch in the evenings. She wanted me to buy, but after looking for a bit I asked a price that was lower that she would take, and I got out of the situation.
When reading by the lake, a guy came up and asked where I was from (as always). I answered, and politely asked him to let me read. He so did, but he kept quite near, so the minute I finished, he was back. So, we talked. It turned out to be a really interesting talk, maybe inspired by the fact that I had been reading my Bible... We talked about our views of life, religion, happiness, what is good and what is holy. It was quite interesting, and when we finally broke off it was because I was so hugry I couldn't consentrate.
On my way to get lunch I was (as always) invited for Chai, this time by a guy in a shop I had inteded to buy a skirt from. So, why not? Well, we also ended up talking for a couple of hours, about life, religion, marriage, thrust and fidility. He said that if he got married it would be the same as just having daal every day for the rest of his life. He would rather have Talis (a mixture of different dishes). In the end I think we concluded that that was the main difference between us, though I can think of a few more :) Finally I got some food, and time to read. Having a pair of deacent conversations helped India grow a little on me again, so I not so tired fo the country anymore. By the way, I did go back for my skirt (and I didn't have to bargin!)
Thursday
Up at 06.30, a quick breakfast and a bumpy bussride for 7 hours taking me to Mt. Abu. Population unknown (my guidebook is in my room). A rather small hill station with a nice lake and (hopefully) some good areas to walk. A lot of Indian touists here, not as much hassel as Udiapur, but we still draw a salesman or two.
After arriving in the rather mouldy smelling hotel, I took a walk with Lauren (from the USA, she decided to come to Mt. Abu as well). We went to a place called Brahma Kumaris Ishwaria Vishwa Vidyalaya, or the univercity of Peace. Their philosophy is that all religions are testemonies of the same supreme god, yet they expect a paradice ruled by a pair of hindu gods. Most of what they had to say I could agree with, but at some point it all was too relative for me. Lauren is going to check out their yoga class. I might join, just to see. Play Arild Romarhein for a little while ;)
12. september 2006
Udiapur
Population ca 360 000. Famous for the lake palace, and amazing architechture around the artificial city lake. The city is beautiful, and set in beautiful surroundings with hills and mountains and lakes in every direction. Udiapur even has fresh air!
Sunday
I arrived early in the morning, having enjoyed exellent views from the train as I was trying to avoid the eyes of a bangels salesman going to Agra. As I got of the train, the first shock hit me: No storm of carriers and rickshaw driver comming to great me? Nice! When I got out of the station I understood that they had a system where you pre-paied the rickshaws for going to a sertain destination. I got my rickshaw, and we got on our way. The driver, Shamsu, was really nice and good humored! He had a whole book of recommendations from people he had guided around Udiapur, and from the looks of it, really made friends with. So we stopped for tchai (happens all the time), and he asked if I wanted to stay in a guest hous he part-owned. I figured that he couldn't have fabricated the japaneze or french recomendations, so why not?
The guesthouse was great! And only costs me 150 rupees a night, with seperat bathroom. The roof top restaurant doesn't have the best food in the world, but the view is magnificent, and the light breeze makes it great for sitting, reading and enoying a fresh lime soda or a lassie.
Later on I let Shamsu take me on a tour. We saw the tribal museum, wich shows traditional construction from Rajastan, Gujarat and Maharasthra, different kinds of crafts and arts. There even was a group of people preforming traditional music! It was so wierd being the only person there, and having them perform only for me...
Next was Tiger lake, wich is a natural lake that has been dry for years, but finally filled up this monsoon. On the way back we went trough a village and stopped for a Shiva temple. All the kids were playing under a huge tree, and off course they came to say hallo. They were so sweet. Most kids you meet in the tourist areas want something from you, like pens, kandy, 1 rupee, or they want you to take their photo. These kids only asked for the latter. Someone mentioned that it was Sunday (probobly to explain why the kids were ot of school), and all of a sudden we were going through the days of the week together, and then teh numbers, first in English, then in Hindi. That was so nice!
In the evening I wandered the streets of Udiapur, wich are quite safe, some ares wery touristified, but it's comfortable that people are used to Westerners. On my wanderings I met a young sakesman called Ravi, and we chatted for quite a while, without him trying to sell me a thing. We came into subjects as differneces between Westerns and Indian culture, especially around issues like man/woman, marriage, family, etc. If he hadn;t thought of it before, he sertainly admitted that his mother worked the hardest in his family.
Monday
This morning I met an American girl at breakfast, and I invited her to come along to my sightseeing with Shamsu. She did, and it was really nice being two people when going to all the sights. We saw the roal graveyard, where there is memorials for Maharanas back to the 16th century, and all the way to today.
One of the Maharanas buildt a garden for his daughter, for her to have parties and for recreation. The garden is still quite nice, with fountains using the natual hight difference do the lake to press the water up into the air.
Another Maharana figured that it would be a good idea to have a monsson palace (like a summer palace), but not to far away. So he started building one on the top of a hill, planning to make it so high he could see his bithtown. This dream was not fulfilled; I ecpext a war came around diverting their attention... The wiew from the temple is still magnificent, especially for sunset (quite romantic!)
The hills around the monsoon palace looked so nice, fresh and welcomming I could practically hear my hiking boots calling me from home. Lets go! Chalo! I want to hike here! Or other parts of South-East Asia, like Thailand and the grat wall of China....
I'll show you the amazing pictures - you'll want to get out there too! :)
Sunday
I arrived early in the morning, having enjoyed exellent views from the train as I was trying to avoid the eyes of a bangels salesman going to Agra. As I got of the train, the first shock hit me: No storm of carriers and rickshaw driver comming to great me? Nice! When I got out of the station I understood that they had a system where you pre-paied the rickshaws for going to a sertain destination. I got my rickshaw, and we got on our way. The driver, Shamsu, was really nice and good humored! He had a whole book of recommendations from people he had guided around Udiapur, and from the looks of it, really made friends with. So we stopped for tchai (happens all the time), and he asked if I wanted to stay in a guest hous he part-owned. I figured that he couldn't have fabricated the japaneze or french recomendations, so why not?
The guesthouse was great! And only costs me 150 rupees a night, with seperat bathroom. The roof top restaurant doesn't have the best food in the world, but the view is magnificent, and the light breeze makes it great for sitting, reading and enoying a fresh lime soda or a lassie.
Later on I let Shamsu take me on a tour. We saw the tribal museum, wich shows traditional construction from Rajastan, Gujarat and Maharasthra, different kinds of crafts and arts. There even was a group of people preforming traditional music! It was so wierd being the only person there, and having them perform only for me...
Next was Tiger lake, wich is a natural lake that has been dry for years, but finally filled up this monsoon. On the way back we went trough a village and stopped for a Shiva temple. All the kids were playing under a huge tree, and off course they came to say hallo. They were so sweet. Most kids you meet in the tourist areas want something from you, like pens, kandy, 1 rupee, or they want you to take their photo. These kids only asked for the latter. Someone mentioned that it was Sunday (probobly to explain why the kids were ot of school), and all of a sudden we were going through the days of the week together, and then teh numbers, first in English, then in Hindi. That was so nice!
In the evening I wandered the streets of Udiapur, wich are quite safe, some ares wery touristified, but it's comfortable that people are used to Westerners. On my wanderings I met a young sakesman called Ravi, and we chatted for quite a while, without him trying to sell me a thing. We came into subjects as differneces between Westerns and Indian culture, especially around issues like man/woman, marriage, family, etc. If he hadn;t thought of it before, he sertainly admitted that his mother worked the hardest in his family.
Monday
This morning I met an American girl at breakfast, and I invited her to come along to my sightseeing with Shamsu. She did, and it was really nice being two people when going to all the sights. We saw the roal graveyard, where there is memorials for Maharanas back to the 16th century, and all the way to today.
One of the Maharanas buildt a garden for his daughter, for her to have parties and for recreation. The garden is still quite nice, with fountains using the natual hight difference do the lake to press the water up into the air.
Another Maharana figured that it would be a good idea to have a monsson palace (like a summer palace), but not to far away. So he started building one on the top of a hill, planning to make it so high he could see his bithtown. This dream was not fulfilled; I ecpext a war came around diverting their attention... The wiew from the temple is still magnificent, especially for sunset (quite romantic!)
The hills around the monsoon palace looked so nice, fresh and welcomming I could practically hear my hiking boots calling me from home. Lets go! Chalo! I want to hike here! Or other parts of South-East Asia, like Thailand and the grat wall of China....
I'll show you the amazing pictures - you'll want to get out there too! :)
10. september 2006
Time to cach up!
It seems I have a bit of caching up to do, at least if I want my blogg to be a reasonable travel jurnal. As I mentioned, time has been of limited supply, but that seems to be turning - thankfully!
Pictures...
So - I've been wanting to post some amazing pictures of this amazing country, and especially the amazing people who attended the JLS seminar with me. But uploads and downloads are proving hard to manage in most internet cafes in this country. There is an answer though, and the few of you currois enough to check my links might have noticed: There are pictures and daily raports from the JLS on a seperat WAGGGS page :) I especially like the picture of my patrol on the front page!
Juliette Low
I realize that I have not realy explaned on this page what it is, this JLS that I'm writing about as if it was an experience of a lifetime. Well, Juliette Low was the founder of Girl Scouts USA, and one of her most important work was starting leadership training for the young leaders in her assiostation. When she died, a trust was set up in her name, to fund leadership training in the future. From that developed a seminar that is now arranged by the World Assosiation of Girl Guides and Girl Scouts (med andre ord jentespeiderne). The seminar provides a platform for young women from around the world to discuss leadership issues and develop their leadership skills, within the goals and values of WAGGGS.
And this WAGGGS, what is that? Other then an assosiation of girl guides and scout, of course... Well, I've come to love our mission even more over the last few weeks. Our Mission is to enable girls and young women to develop their fullest potential as responsible citizens of the world.
I know that empowering women might seem unimportant and past tense to many of us Europeans, but I don't believe it is. Women have the same opertuneties as men - yes. They have the same rights, and to some exstent the same vages. But to who belongs the world we live in? And is it women or men who has to adapt the most to gain influence in our society? Still, we are the lucky ones, and in some areas the weight might be shifting too much in the womens favour. But a quick glanse at the rest of the world tells me that that is no reason to stop empowering women.
Women in India
Being a woman in India can be so many different thnigs. If you're lucky, it is a proper education, a love-merriage and a job you can enjoy while taking care of the family in cooperatipon with your housband. But it can also be a life of no school, hard work in the field, watercarrying, an early arranged marriage, continued hard work, helping the housband, but never being helped your self, an invisible worker and the property of your housbands family, hopefully not beaten or burned alive. Or it could be anything in between the two extremes, yet the latter is probobly the more common. Changing this is abouyt setting an example, about keeping the problem in mind, about lobbying and influencing the men in power. Most of all it is about ground work, empowering women in the family and in the local communities. All this we can do by guiding and scouting!
My journey
A long divercion on an important subject. I promised an update, and I will stick to my word. Step by step, this far:
Pune
Population ca 4 mill. Big city. Famous for the Ossia center where sex has become an important part of meditation... Most important site: Sangam world centre!
What did I do there? Well, mainly I met and shared ideas and thoughts with 44 incredible women. Toghether we discovered new skills and ways of talking of leadership. Our theme was light and color, as in the caledioskope. Together we were a live caledioscope, new patterns every second, all colours, shapes and backgrounds. Beautiful :)
Aurangabad
Population ca not as large as Pune, but still a big city. Famous for the caves of Ellora and Ajenta.
I was here with 7 other guides: Marie (Sweden), Connie (Germany), Denice (UK), Kate (UK), Roberta (Malta), Ellanora (Madagaskar) and Elsebeth (Ireland). It was good fun when people asked where we were from! We saw the caves, with excuised carvings in one set, and amazing paintings in the others. Even though the hostel was a nightmare, it was so worth it!
Mumbai
Biggest city in India (hard to know, but probebly ca 16 mill). Famus for it size, the crouded Gateway of India, a huge laundery area, the hanging gardens, nice architecture, some museums and very active salesmen.
The gang from Aurangabad joined Geraldine (Switzerland), Anabelle (UK) and Tina (Fiji) for some sightseeing, shopping/bargening, the Ganesh festival, good food and good laughs. We also got thinking about a new WAGGGS world song, more or less serious suggestions posted :)
Ahmedabad
Population ca 3,3 mill. Big city. A lot of industry, as well as an intersting mix of arab/muslim and indian culture.
When all hecticed-out I settled in a mosqe for writing my jurnal. Interesting experience! In Ahmedabad I met to sweet travellers from New Zealand, stayed at a nicer hotel than what will be common this month, discoverd how poor the maps in my guide book are (got a little lost), enjoyed some nice walks, visited the Ghandi Ashram (where he lived for 12 years, and from where he started the famus salt march), I absolutely rediscovered how much I love Ghandi. I also wisited something called SEWA - check their page www.sewa.org I had red about them in my guide book, but was unable to find the reseption (maps!). I asked a rickshaw driver who ended up taking me to another office, also run by SEWA. I walsed in, said hi, and that I wanted to learn about SEWA, and was welcomed. Turns out I had entered their social servecis office, but still a woman took the time to talk to me. So inspiering! I repeat www.sewa.org !
A little tired from the caos and dust of Ahmedabad I went to find out if the trains had started running to Udiapur again (flodding had blocked the tracks). When they had I made the spare of the moment decicion to go on the forst train, and I haven't regreted it for a second! Well, maybe for a slight second in the train when a bangels salesman gave me a pair of glass bangels, sertainly only to be able to tuch my hand. Did he really believe taht I would contact him when I reched Agra? That is about as likely as that I come from all the contries I have claimed the last week, just to avoid the hassle of comming from a place people know is rich. Polen and Russia are good, Europe is nice and gerneal, but my favorite is Lithuania, cause noone has heard of it :)
I've been writing for ever... Hope you enjoyed reading (if not: pretend!)
Love you loads! Huggs :)
Pictures...
So - I've been wanting to post some amazing pictures of this amazing country, and especially the amazing people who attended the JLS seminar with me. But uploads and downloads are proving hard to manage in most internet cafes in this country. There is an answer though, and the few of you currois enough to check my links might have noticed: There are pictures and daily raports from the JLS on a seperat WAGGGS page :) I especially like the picture of my patrol on the front page!
Juliette Low
I realize that I have not realy explaned on this page what it is, this JLS that I'm writing about as if it was an experience of a lifetime. Well, Juliette Low was the founder of Girl Scouts USA, and one of her most important work was starting leadership training for the young leaders in her assiostation. When she died, a trust was set up in her name, to fund leadership training in the future. From that developed a seminar that is now arranged by the World Assosiation of Girl Guides and Girl Scouts (med andre ord jentespeiderne). The seminar provides a platform for young women from around the world to discuss leadership issues and develop their leadership skills, within the goals and values of WAGGGS.
And this WAGGGS, what is that? Other then an assosiation of girl guides and scout, of course... Well, I've come to love our mission even more over the last few weeks. Our Mission is to enable girls and young women to develop their fullest potential as responsible citizens of the world.
I know that empowering women might seem unimportant and past tense to many of us Europeans, but I don't believe it is. Women have the same opertuneties as men - yes. They have the same rights, and to some exstent the same vages. But to who belongs the world we live in? And is it women or men who has to adapt the most to gain influence in our society? Still, we are the lucky ones, and in some areas the weight might be shifting too much in the womens favour. But a quick glanse at the rest of the world tells me that that is no reason to stop empowering women.
Women in India
Being a woman in India can be so many different thnigs. If you're lucky, it is a proper education, a love-merriage and a job you can enjoy while taking care of the family in cooperatipon with your housband. But it can also be a life of no school, hard work in the field, watercarrying, an early arranged marriage, continued hard work, helping the housband, but never being helped your self, an invisible worker and the property of your housbands family, hopefully not beaten or burned alive. Or it could be anything in between the two extremes, yet the latter is probobly the more common. Changing this is abouyt setting an example, about keeping the problem in mind, about lobbying and influencing the men in power. Most of all it is about ground work, empowering women in the family and in the local communities. All this we can do by guiding and scouting!
My journey
A long divercion on an important subject. I promised an update, and I will stick to my word. Step by step, this far:
Pune
Population ca 4 mill. Big city. Famous for the Ossia center where sex has become an important part of meditation... Most important site: Sangam world centre!
What did I do there? Well, mainly I met and shared ideas and thoughts with 44 incredible women. Toghether we discovered new skills and ways of talking of leadership. Our theme was light and color, as in the caledioskope. Together we were a live caledioscope, new patterns every second, all colours, shapes and backgrounds. Beautiful :)
Aurangabad
Population ca not as large as Pune, but still a big city. Famous for the caves of Ellora and Ajenta.
I was here with 7 other guides: Marie (Sweden), Connie (Germany), Denice (UK), Kate (UK), Roberta (Malta), Ellanora (Madagaskar) and Elsebeth (Ireland). It was good fun when people asked where we were from! We saw the caves, with excuised carvings in one set, and amazing paintings in the others. Even though the hostel was a nightmare, it was so worth it!
Mumbai
Biggest city in India (hard to know, but probebly ca 16 mill). Famus for it size, the crouded Gateway of India, a huge laundery area, the hanging gardens, nice architecture, some museums and very active salesmen.
The gang from Aurangabad joined Geraldine (Switzerland), Anabelle (UK) and Tina (Fiji) for some sightseeing, shopping/bargening, the Ganesh festival, good food and good laughs. We also got thinking about a new WAGGGS world song, more or less serious suggestions posted :)
Ahmedabad
Population ca 3,3 mill. Big city. A lot of industry, as well as an intersting mix of arab/muslim and indian culture.
When all hecticed-out I settled in a mosqe for writing my jurnal. Interesting experience! In Ahmedabad I met to sweet travellers from New Zealand, stayed at a nicer hotel than what will be common this month, discoverd how poor the maps in my guide book are (got a little lost), enjoyed some nice walks, visited the Ghandi Ashram (where he lived for 12 years, and from where he started the famus salt march), I absolutely rediscovered how much I love Ghandi. I also wisited something called SEWA - check their page www.sewa.org I had red about them in my guide book, but was unable to find the reseption (maps!). I asked a rickshaw driver who ended up taking me to another office, also run by SEWA. I walsed in, said hi, and that I wanted to learn about SEWA, and was welcomed. Turns out I had entered their social servecis office, but still a woman took the time to talk to me. So inspiering! I repeat www.sewa.org !
A little tired from the caos and dust of Ahmedabad I went to find out if the trains had started running to Udiapur again (flodding had blocked the tracks). When they had I made the spare of the moment decicion to go on the forst train, and I haven't regreted it for a second! Well, maybe for a slight second in the train when a bangels salesman gave me a pair of glass bangels, sertainly only to be able to tuch my hand. Did he really believe taht I would contact him when I reched Agra? That is about as likely as that I come from all the contries I have claimed the last week, just to avoid the hassle of comming from a place people know is rich. Polen and Russia are good, Europe is nice and gerneal, but my favorite is Lithuania, cause noone has heard of it :)
I've been writing for ever... Hope you enjoyed reading (if not: pretend!)
Love you loads! Huggs :)
7. september 2006
Pink party
There hasn't been a lot of new text here the last weeks. The readson is actuallt not lack og internet, but lack of time. When you travel with others it is importat to compromice about how to use time, and that means first things first. We'll see how it goes when I'm on my own...
English
Sorry guys - it's a nucanse trying to write norwegian without the essential letters ae, oe, aa. Therefore this blogg will, untill further notice be posted only in english. Maybe some of my new friend from Juliette Low will be able to enjoy it as well ;)
Ayrangabad must have been the shabbiest, dirtiest hostel I have ever stayed in. And I belive that (maybe net to the trainstation in Milan) it had the most moskitoes too! I have 27 moskitobites, on my hads and face. Thankfully the rest of my body was covered by my sleeping bag during the night! Anyway, after a few days of borrowing random remedies from amung others the chairwoman of WAGGGS's world board, I was able to find a chemist and get my own litte tube of cream that I carry everywhere. I look much better now, and I hardly scrach :)
Ganesh...
The last week there has been a grat feastival in Maharashtra in honor of the hindi god Ganesh (son of Shiva, easily recignised by having an elephant head). There has been decorations all over, and temporary templels in every neighborhood. Yesterday the festival columinated in the ritual carrying of the god to the river/osean in numerus parades (17.mai assosiations...). Drums, music and dansing in the streets. Children watching from their mothers arms, slightly scared, sligthly impressed. Like holi (color festival in the spring) people trew color powder on eachother, but only pink, and not nearly as extencivly as during holi. It was fun to see the people marching into the water with their gods, sinking them and splashing themselves with the water, children playing in the waves, women staying clear of the water, young men going straight in and out of the water without any fuss. All different - all the same.
Next stop: Amanabad in the state of Gujarat. Write you then!
English
Sorry guys - it's a nucanse trying to write norwegian without the essential letters ae, oe, aa. Therefore this blogg will, untill further notice be posted only in english. Maybe some of my new friend from Juliette Low will be able to enjoy it as well ;)
Ayrangabad must have been the shabbiest, dirtiest hostel I have ever stayed in. And I belive that (maybe net to the trainstation in Milan) it had the most moskitoes too! I have 27 moskitobites, on my hads and face. Thankfully the rest of my body was covered by my sleeping bag during the night! Anyway, after a few days of borrowing random remedies from amung others the chairwoman of WAGGGS's world board, I was able to find a chemist and get my own litte tube of cream that I carry everywhere. I look much better now, and I hardly scrach :)
Ganesh...
The last week there has been a grat feastival in Maharashtra in honor of the hindi god Ganesh (son of Shiva, easily recignised by having an elephant head). There has been decorations all over, and temporary templels in every neighborhood. Yesterday the festival columinated in the ritual carrying of the god to the river/osean in numerus parades (17.mai assosiations...). Drums, music and dansing in the streets. Children watching from their mothers arms, slightly scared, sligthly impressed. Like holi (color festival in the spring) people trew color powder on eachother, but only pink, and not nearly as extencivly as during holi. It was fun to see the people marching into the water with their gods, sinking them and splashing themselves with the water, children playing in the waves, women staying clear of the water, young men going straight in and out of the water without any fuss. All different - all the same.
Next stop: Amanabad in the state of Gujarat. Write you then!
4. september 2006
India...!
Tilbake i landet med alle fargene - det er simpelt hen saa fantastisk!
Forst en uke pa verdensspeidersenteret Sangam i Pune, sammen med unge jenter fra 44 land, med temaer som ledelse, teamarbeid, strategisk planlegging, alt gjennomsyrt av et fokus pa verdiene i speiding, og spesielt i wagggs. Sa fargerikt, herlig, inspirerende, vakkert og opploftende! Jeg vet at fremtiden er i gode hender, for jeg har mott kvinnene som kommer til aa forandre land som Uganda, Armenia, Venezuela og Nigeria. De er sterke og vakre. Tror fortsatt det ligger en link til de daglige rapportene vare (med fine bilder!!!) pa wagggs sin hjemmeside. Se linklista :)
Na: Arangubad - kjempegoy, men shabby hostel. I morgen: Mumbai!
Forst en uke pa verdensspeidersenteret Sangam i Pune, sammen med unge jenter fra 44 land, med temaer som ledelse, teamarbeid, strategisk planlegging, alt gjennomsyrt av et fokus pa verdiene i speiding, og spesielt i wagggs. Sa fargerikt, herlig, inspirerende, vakkert og opploftende! Jeg vet at fremtiden er i gode hender, for jeg har mott kvinnene som kommer til aa forandre land som Uganda, Armenia, Venezuela og Nigeria. De er sterke og vakre. Tror fortsatt det ligger en link til de daglige rapportene vare (med fine bilder!!!) pa wagggs sin hjemmeside. Se linklista :)
Na: Arangubad - kjempegoy, men shabby hostel. I morgen: Mumbai!
24. august 2006
Hit skal jeg!
På fredag vender jeg igjen nesen til det støvete, bråkete, fargerike, hissige, åndelige, vakre, vennlige, varme (for tiden også våte..) landet som jeg vel egentlig er litt glad i. Jeg kunne aldri levd der - det er for hektisk! Men det er spennende å besøke, og det er vakkert på bilder!
Det stedet i Oslo som minner meg mest om India, er ikke Gønnland (der er det for rolig!), men Majorstua-krysset. Der er det alltid mye folk, mye lyd, mye lys, mange lukter. Og viktigst av alt: Trafikken ser ikke ut...
Abonner på:
Innlegg (Atom)