Å ta av og å ta på

I dag har jeg (endelig?) postet de to siste innleggene som lå i tekst-programmet på mac'en min, og ikke kom opp mens jeg var på tur. Les særlig det om diskusjonen i Praha - det var en sterk og stor opplevelse. Det må legges til at jeg ellers hadde det fantastisk hyggelig i Praha! Det var herlig å treffe Deborah, og å se byen sammen med henne. Tjekkia er et nydelig land, og det var spesielt å være der akkurat nå, for det var mye fokus på, og flere utstillinger om kommunisttiden. Jeg lærte mye, og må få uttrykke min beundring og respekt for mange av de som gjorde motstand mot diskriminering, sensur og undertrykkelse i de mange årene med kommunisme. Det krever sin mann og sin kvinne for å kjempe i år etter år, når man ikke vet når, eller om, man kommer nærmere målet. 

Nå er det tilbake på jobb, og tid for å ta på seg presterollen igjen. Det er pussig hvordan jeg brukte flere uker på tur på å ta av meg rollen, som jeg nå prøver å ta på igjen. I sommer var det ingenting i verden som var mer naturlig enn å være prest, rollen, skjorta, liturgien og albaen satt akkurat som det skulle. Det litt mer krevende å komme tilbake inn i rollen, men jeg tror på en måte det er bra. Det er en god øvelse å bli mer ydmyk, i livet og i tjenesten! Det skal ikke være bare enkelt å ta av, for så å ta på en rolle som prest. 

(Vekta mi har for øvrig den hatt den motsatte utviklingen: Jeg tok på meg en del på tur, som jeg nå prøver å ta av... Det kunne gjerne vært litt enklere ;-)

Gallilea

Paa tide aa blogge litt om det vakre i Israel ogsaa!

Jeg var to dager i Galilea, og det var fantastisk. Et absoultt hoydepunkt paa turen saa langt!

Galilea er vakkert, paa samme maate som Norge kan vaere virkelig vakkert. Du faar anledning til aa puste litt bedre, oynene innviteres til bare aa se. Og saa se litt til.

Galilea er kjent for flere bibelske steder, og for aa vaere sentrum og hjemmebase for Jesu virke. Da jeg var der, hadde jeg med meg bibelen min, og leste Lukas-evangeliet underveis. Ved bredden av Genesaret-sjoen leste jeg om hvordan Jesus kalte disiplene til aa folge ham. I Kapernaum leste jeg om hvordan Jesus tok skriftrullen i synagogen og leste fra Jesaia om et naadens aar for Herren - Jesu budskap, oppsummert. Paa saligprisningsberget leste jeg bergprekenen, om hva vaare liv skal vaere. I kirken som er bygget til minne om brodunderet leste jeg om hvordan disiplene fikk hoere at "dere skal gi dem mat".

Det var en skjonn reise, for en spirende teolog som meg. Og det var godt aa komme tilbake til det som er mitt kall og mitt oppdrag. Jeg skal fortsette med det budskapet Jesus kom med, da han ropte ut et naadens aar for Herren, hvor fanger faar sin frihet, og undertrykte settes fri.

Det var en oppvekker fra maktesloesheten i moete med konflikten mellom Israel og Palistina. Mitt oppdrag er ikke aa faa slutt paa maktkamp og krig. Jeg skal forkynne og jeg skal gi mennesker mat. Det er det det er aa arbeide i kirka. Og det er der jeg kan gjore noe for aa skape fred!

Hvor kan du gjore noe?

Når begynner reisen...?

Når begynner en reise? 

Jeg prøver å la denne reisen min være en filosofisk og åndelig reise, i tillegg til en fysisk reise. Jeg vil at inntrykkene jeg får, menneskene jeg møter og tankene jeg tenker - skal forme meg og mine tanker. Jeg vil se med nye øyne, som Proust sa. 

Og da er ikke den fysiske utreisen så viktig. Jeg har annonsert 17. september som den store dagen, da jeg forlater det kjente og nære, og flyr fra København til Cairo. Men det er jo bare en flytur. Selve reisen begynte for lenge siden!

I april hadde vi gudstjeneste hvor vi satte fokus på Jesu ord om at han er "veien, sannheten og livet" (3.søndag etter påske, hvis noen lurer ;-) og jeg tror på mange måter at min reise begynte i møte med den teksten. Vi vet ikke hvor Jesus går hen, men vi følger han kall, og oppdager underveis hva det er han tar oss med til. Selve livet er en reise, en vandring gjennom situasjoner og stemninger, som former oss og de menneskene vi møter og er med på å forme. Jeg tror i får større glede av reisen, hvis vi er bevisste på hvordan den former oss. Hvis vi kjenner etter, når noe gjør inntrykk på oss - enten det er positivt eller utfordrende. 

Jeg begynte på sett og vis på denne reisen ved jul i fjor, da jeg ble utfordret til å gjøre noe for å være mer tilstede i min egen hverdag - i livet, her og nå. Jeg begynte på denne reisen, da jeg bestemte meg for å ta permisjon fra studiene, for å se hva som skjedde og gjøre det som la seg foran meg. Jeg begynte på denne reisen da jeg takket ja til et vikariat som prest. Jeg begynte på denne reisen, da jeg var i praksis som prest - fordi det var der jeg virkelig åpnet opp for inntrykk og møter og nye tanker. 

Jeg begynte reisen da jeg bestemte meg for å reise til Midt-Østen, og da jeg tok imot de mange gode rådene og tipsene folk rundt meg kom med. Jeg begynte denne reisen sammen med Unn Kristin under treet utenfor Kirkely, da vi snakket om å se hvordan Gud griper inn i livene til oss helt normale mennesker, og legger til rette for at vi skal lære, eller oppleve, eller rett og slett leve i Guds nåde. 

På tur til København var jeg innom Nidarosdomen, Norges pilegrims kirke. Der bad jeg en bønn for reisen min, om at det måtte være som en pilegrimsreise, og at utsendelsen måtte være fra kirkens røtter i Norge, og målet kirkens røtter i denne værden. Det virket passende, og det kjentes godt. 

Det er klart det var milepæler å kjøpe billett, og å pakke sekken! For ikke å snakke om den følelsen man har når man står i rullentrappa og er på vei til å sette seg på flyet..! Men det hele begynner når man åpner opp, og tar imot de inntrykkene reisen gjennom livet bringer. 

Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.

Danmark brenner

Påsatte branner herjer Danmark for tiden. Frustrerte ungdommer har tatt til gatene, og viser sitt sinne og sin avstand ved å sette fyr på skoler, containere, biler og søppelskur, og ved å kaste stein mot politiet.

-Hva er det som skjer? Hvor ble det av den sunne, glade ungdommen vi trodde holdt på med å vokse opp? Hvem er disse bråkmakerne? En hel nasjon gjenkjenner ikke sine egne unge mennesker. Sjokkerte tar politikerne avstand og krever null-tåleranse. Slik oppførsel hører ikke hjemme noen steder. Akkurat som ungdommene selv..?

Den tilbakevendene diskusjonen innen ungdomsarbeid er om ungdom er hurt eller happy. Hurt, slik amerikanske Chap Clark påstår, og en forlatt generasjon, med foreldre som er for opptatte med egne liv og problemer til virkelig å kjenne og forstå ungdommene sine. En generasjon uten røtter og trygghet. Eller er dagens unge happy, slik britiske Bob Mayo hevder? En generasjon uten de store kapsakene, uten forvirring og rotløshet. Tilpasset den nye tiden, og vandrende sammen med venner og familie.

Disse ungdommene er hurt. De har vært forlatt, fortrengt og fortiet. Skal noen snart ta seg til til å lytte?