Brant ikke våre hjerter..?

Det er tittelen på høstens store konferanse om Ungdom, Kultur og Tro, i regi av denne fagavdelingen på det Teologiske Menighetsfakultetet.

Jeg er kristen, men jeg har aldri helt vært komfortabel med uttrykket "å brenne for noe". Jeg forbinner det med et misforstått selvoppofrende engasjement, som brenner folk ut, og føles som en kraftig forpliktelse. I mine unge dager, snakket de andre om at de brant for at vennene skulle bli kristne, for at ungdom skulle ha gode og trygge miljøer, og for kampen mot fattigdom i Sør-Amerika. Det er klart at vi ville alle disse tingene - men brant vi? I hvert fall gjorde ikke jeg det. Kanskje jeg bare ikke var skapt sånn, tenkte jeg.

Nå har det seg sånn, at jeg endelig skjønner hva de andre mente. Jeg brenner for noe. (Ante ikke at det var mulig!) Jeg brenner for ungdom i Bodø. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på hvordan ungdom har det i denne byen. Det stikker i magen og svir i halsen. Hjertet slår fortere, og musklene spenner når jeg tenker på hvordan det er for mange.

Hvor harde mange av ungdomsmiljøene er.
Hvor mange som sliter psykisk.
Hvor mange som er ensomme.
Hvor mange som mobber, eller blir mobbet.
Hvor utbredet rus er blitt.
Hvor mange konflikter som tærer på ungdommene.
Hvor smalt ungdomstilbudet er.
Hvor lite kontakt kirka har med disse ungdommene.

Det brenner i meg. Det er feil, og hele kroppen, sjelen og ånden min tørster etter å gjøre det bedre. Det kan være så lite som skal til.

Jeg skulle ønske det var min oppgave, akkurat nå. Ikke om lenge.

Jeg brenner for ungdom i Bodø. Hm... Må nok si det noen ganger, før jeg blir fortrolig med ordene.

Danmark brenner

Påsatte branner herjer Danmark for tiden. Frustrerte ungdommer har tatt til gatene, og viser sitt sinne og sin avstand ved å sette fyr på skoler, containere, biler og søppelskur, og ved å kaste stein mot politiet.

-Hva er det som skjer? Hvor ble det av den sunne, glade ungdommen vi trodde holdt på med å vokse opp? Hvem er disse bråkmakerne? En hel nasjon gjenkjenner ikke sine egne unge mennesker. Sjokkerte tar politikerne avstand og krever null-tåleranse. Slik oppførsel hører ikke hjemme noen steder. Akkurat som ungdommene selv..?

Den tilbakevendene diskusjonen innen ungdomsarbeid er om ungdom er hurt eller happy. Hurt, slik amerikanske Chap Clark påstår, og en forlatt generasjon, med foreldre som er for opptatte med egne liv og problemer til virkelig å kjenne og forstå ungdommene sine. En generasjon uten røtter og trygghet. Eller er dagens unge happy, slik britiske Bob Mayo hevder? En generasjon uten de store kapsakene, uten forvirring og rotløshet. Tilpasset den nye tiden, og vandrende sammen med venner og familie.

Disse ungdommene er hurt. De har vært forlatt, fortrengt og fortiet. Skal noen snart ta seg til til å lytte?