Stressnivå

Hvis du ikke har sett meg stresset, kjenner du meg ikke spesiellt godt. Jeg har lett for å fare opp, to minutter for sent til det meste, og i panikk over at jeg aldri noen sinne kommer til å rekke bussen, flyet, toget, romfergen og Jesu gjenkomst.

Stress - i særdeleshet hverdagens paniske stress - er ikke fremmed for meg.

Men det finnes to typer stress. Hverdagsstress, og heltidsstress. Det første stresset er mer høylytt, mer synlig og mer irriterende. Men det er ikke helt så farlig som det andre stresset. Heltidsstresset er - i motsetning til hverdagsstresset, innsidestoff. Det er hjertebank og pusteuro, glemskhet og dårlig samvittighet - som regel veldig dårlig samittighet. Heltdsstresset er et symptom på at noe er galt. Arbeidsmengden, eller arbeidsmiljøet eller ett eller annet annet er kommet ut av balanse, og trenger å rettes opp. Det hele er for mye, for fort, for tungt, for slitsomt og for lenge siden sist en hadde ferie. Når heltidsstresset tar over, er det på høy tid å ta ett skritt tilbake og se seg om.

Det siste øver jeg meg ofte på. Jeg må vel innrømme at jeg til tider glir hen imot heltidsstresset, for arbeidsmengden stiger ofte i sammenheng med entusiasmen. Jeg har også opplevd at et vanskelig arbeidsmiljø kan være stressende. Og at omgivelsene - de fysiske rammene - kan stresse, når de ikke er i orden.

Ett skritt tilbake. Å se seg om. Vurdere hva det egentlig er man har gang i. Hva det egentlig er man skal oppnå. Hva det egentlig er som stresser. Planlegge. Se på mulighetene. Velge. Prioritere. Motivere. Puste ut. Samle seg. Fokusere.

Å så igang igjen. Det gjelder å ikke stoppe opp for lenge, for da har oppgavene en slu tendens til å hope seg opp, og bli desto mere stressende. Noen ganger må justeringer til, så hverdagen kommer til å henge bedre sammen, og noen ganger trengs det lange prosesser for å få arbeidsmiljøet til å fungere.

Men mitt beste råd mot stress? Jobb jevnt. Vær i forkant. Planlegg. Og kjenn dine egne begrensninger.

Om jeg så mister toget av og til, og jeg må må av og til lete panisk etter lommeboka som viser seg å ligge akkurat der den skal, så gjør ikke det så mye. Men hvis jeg kan unngå magesåret og et hardt møte med veggen to år fram i tid, ja, da gjør det en verden av forskjell.