Å forlate familien(e)

Da jeg var fire år, flyttet jeg og mor og storebror fra Danmark og hele veien til Nord Norge. Mor og far hadde bodd fra hverandre i et års tid, og mor ville hjem til sin familie. Det skjønner jeg godt. Er du alene med to barn, er famile helt nødvendig. Det er mye å si om det å vokse opp mellom to nasjoner, med 2600 km (anslått luftlinje) mellom meg og faren min, men det er ikke det det handler om i dag. I dag handler det om avskjeder, og om å forlate familien og om alltid å savne.

I jula snakket jeg med niensen min om det: Hun er 12 og bor i Skotland. Hun fortalte at hun savnet alle vennene sine hjemme, men at det var så dumt, for når hun kom hjem til dem, så ville hun jo savne familen i Danmark. Hun satte fingeren på nettopp det jeg har tenkt i så mange år... Vi forlater alltid noen, når vi reiser til noen andre.

Det er en spesiell følelse å forlate familien. Du forlater ikke bare noen du er gla i, men du forlater nettverket ditt. Du forlater de menneskene som du følger gjennom livet, og som følger deg.

Avskjed med familien er enkelt, fordi det er helt forutsatt at man sees igjen, og at man behoder kontakten med hverandre i det lange løp. Jeg fokuserer på ikke å bli for sentimental. Jaja, plutselig er det sommer, og da sees vi jo igjen. Likevel kjenner man at det er tungt, en stein i brystet, et lodd over skuldrene. Man er ikke helt hel, når man forlater familien sin.

Det som slår meg, nå som jeg begynner å bli voksen, er at familie - det er så mangt. Jeg har mange familier. Min mors familie. Min fars familie. Kusinen min er en familie for seg selv. Noen av vennene mine er etterhvert også som familie. Og det er noen andre familier jeg er så sterkt knyttet til, at de må få regnes som mine familier også. Jeg kjenner det på avskjeden: Sikkerheten på at vi holder kontakten, at vi snart sees igjen, og den tunge følelsen av ikke å etterlate noe av seg selv. Noe man ikke er hel uten.

Man skulle kanskje tro, at etter årevis av avskjeder så ville man blitt vant til det. Men det blir jeg ikke. Det er et tap hver eneste gang, selv om tårene ikke spretter slik de gjorde den gang jeg var på alder med min unge niese. Egentlig er jeg vel glad for at avskjedene ikke blir lettere. For det betyr at man har noe å miste. Når vi savner hverandre, er det fordi vi er gla i hverandre. Og det må vi jo være glade for!

Det var i hvert fall det jeg sa til niesa mi, som svar på hennes refleksjon. Jeg tror på det, men det gjør det ikke lettere å si hadet, takk for nå og vi sees til sommeren.